I fjor tok Abid Q. Raja (V) til orde for at manglende mangfold i det norske samfunn, er forårsaket av et usynlig glasstak i arbeidslivet, som hindrer etniske minoriteter å nå igjennom. Det bildet som Raja tegnet i fjor, ble bekreftet av årets valgkamp.
SSBs tall som ble lagt frem i august i år viser at folk med innvandrer -og minoritetsbakgrunn fortsatt er sterkt underrepresentert i norsk politikk. Mens nesten 2 av 10 (17,7 %) av Norges drøyt 5,3 millioner innbyggere er innvandrere eller er norskfødte med innvandrerforeldre, hadde bare 3,6 % av kandidatene i kommunevalget innvandrerbakgrunn.
Blant partiene på Stortinget er MDG best på mangfold da 11, 4 % av MDGs 2684 kandidater hadde innvandrerbakgrunn.
Vi finner valgets soleklare vinner, Sp på motsatt ende av skalaen. 1,7 % av Senterpartiets 8.640 kandidater hadde bakgrunn fra et annet land enn Norge. FrP ligger tett på Sp, men presterer et hakk bedre.
2,7 % av Frps kandidater hadde innvandrerbakgrunn.
Med bakgrunn i SSBs tall kan man ikke lenger benekte at helt frem til Frp gjorde krav på utlendingsfeltet, var dette et område ingen politiske partier ville ha. I dag konkurrerer politiske partier om å bli oppfattet som både strenge og passelig rettferdige i sin innvandrings- og integreringspolitikk. På den ene siden påstår politikere at de har den rette medisinen, men på den andre siden virker partiene lite interessert i å ta den i bruk i sin egen partiorganisasjon.
Demokratiet vårt er tuftet på prinsippet om deltakelse. I et godt og velfungerende demokrati får innbyggere mulighet til å påvirke og utøve innflytelse over lokale beslutninger. Politisk deltakelse henger tett sammen med nærhet og likeverd. Denne prosessen skaper en identitet og et fellesskap omkring det lokale. En slik politisk integrering bygger opp tillit og legitimitet, men skjer først og fremst lokalt. Nettopp derfor er det uheldig at Sp, det partiet som står sterkest i små kommuner, er dårligst på mangfold i sin egen organisasjon.
Til «forsvar» for Senterpartiet kan det sies at mangfoldsproblematikken er gammelt nytt. Dessuten er etniske minoriteter ikke bare svakt representert i politiske partier. Vi ser de samme tendensene i arbeidslivet og andre samfunnsområder, deriblant kommunestyrer, utvalg, råd og ideelle og frivillige organisasjoner. I denne sammenheng, det er relevant å legge til at forskning basert på statistiske tall viser at etniske minoriteter deltar like mye som nordmenn i dugnad og frivillig arbeid. Så, hva kan forklare denne skjeve maktfordelingen, og hva kan vi gjøre med den?
Den kanadiske statsviteren Bacchi mener at politikere gjennom sine forslag argumenterer for konstruerte problemstillinger. Dermed vil problemene som politikken er ment å «løse», ikke eksistere uavhengig av «løsningene» og politiske tiltak. Bacchi sin teori gir en god forklaring på hvordan usynlige glasstak skapes og opprettholdes i samfunnet. Likestilling under en valgkamp er et passende eksempel.
I programmet til partiene på Stortinget, blir likestilling forstått som en grunnleggende verdi, et nødvendig lim som holder samfunnet samlet, en rettighet og en plikt. Det er derfor ikke unaturlig at alle partier er enige i at vi må stille krav om likestilling til innvandrere som skal integreres i vårt samfunn.
Innvandrere er sådan forpliktet til å følge opp den «selvfølgeliggjorte» majoritetens definisjon av likestilling. Forståelig nok, kravet om likestilling utløser krav om likhet. Likevel under en valgkamp, får likestilling ulike betydninger i forhold til kvinner og etniske minoriteter. Mens likestilling mellom kjønnene dreier seg om å få flere kvinner på valglistene, handler ofte likestilling av etniske minoriteter om å få flere innvandrere til å bruke sin stemmerett.
Vi kommer ikke unna uten en genuin og nyansert debatt basert på anerkjennelse av at integrering ikke blir til i et vakuum. Integrering blir påvirket av og påvirker mangfold, likestilling og inkludering. Den er ment å skulle favne bredt. Men dagens ovenfra og ned-tilnærming, og måten integrering blir definert og valgt på, er snever og uheldig. Integrering og mangfold må bort fra dagsorden og inn i partiorganisasjonene. Det må ikke bare være noe vi snakker om, men noe vi gjør som en selvfølge. I partiorganisasjoner bør det bli forankret i beslutningsprosesser. Dette kan forsikres gjennom en egen klausul i partienes vedtekter, der etniske minoriteters andelsmessige plass i det norske demokratiet sikres.
Photo by torbakhopper 