Om arbeidslivet: Vi jobber ikke bare for å jobbe. Arbeid er et redskap for å få et godt liv. Et verdi liv er også et liv der man forsørger seg selv, og er «herre i sitt eget hus». En bør i det minste ha friheten til å påvirke beslutninger som berører en selv. Jeg tviler på at innvandrere er forskjellige enn nordmenn om dette. Selvsagt er arbeid utover at det dekker våre materielle behov en verdi i seg selv. Det er betydningsfull å få delta i arbeidslivet, å bli inkludert, og å «skape».
Om free riders: Forestillingen om at innvandrere er såkalte «free riders», er like usann som myten om «NAVere». Det finnes ikke en eneste forskning som bekrefter teorien om «free riders». Disse påstandene er politisk skapt, og er i beste fall, lettvinte svar på komplekse utfordringer. Mennesker er sosiale vesener, og former sin identitet i interaksjon med sin omverden. Hva andre tenker om oss betyr mye for vårt selvbilde. Dette gjelder både utlendinger, og nordmenn. Jeg er grunnleggende uenig i at lavere deltakelse i arbeidslivet har med motivasjonen til innvandrere å gjøre. Men jeg er absolutt enig i at integrering også beror på integrering i arbeidsmarkedet.
Jeg digger SP sitt slagordet «gjør din plikt, krev din rett» (står i programmet). Den kritikken gikk utpå den politiske kampen som pågikk på Stortinget. Den handlet om å presentere, og å forsvare den beste integreringsmodellen( sin egen modell). Debatten hadde en kortsiktig tilnærming med mye fokus på språk og arbeid. Det finnes mange innvandrere som både kan språket og er i arbeid, men likevel er dårlig integrerte. Spørsmålet er da, hva er integrering? Når blir innvandrere integrerte? Bør de føle seg integrert? Har det noe å si?
Om integrering: Integrering er en to veis relasjon der ulike «elementer» bringes sammen og blir til en helhet. Det handler om å bli en del av en større helhet ( samfunnet). Å identifisere seg med samfunnet, og å føle tilhørighet til fellesskapet. Det handler om å engasjere seg i andre menneskenes problemer, å delta i å utvikle samfunnet fremover, og å styrke fellesskap fordi en selv ønsker det.
Jeg mener oppriktig at det er mulig å oppnå dette. Integrering omhandler mer enn å gjøre seg forstått, eller å forsørge seg selv. Den bør handle om å føle seg hjemme og høre til i landet. Mange innvandrere fra min tid har en slik relasjon til Norge. Jeg er redd for at mange som er nye i Norge, ikke vil få den samme tilknytningen. Fordi i debatter blir innvandring problematisert. Ofte blander folk innvandring med innvandrere. Like uheldig er debatten om eldreomsorg. Debatten handler ofte om prioriteringer mellom ulike temaer, som post, skole vs eldre, eldrebølgen vs masseinnvandring, rusmisbrukere vs arbeidsledige vs eldre. Jeg mener at det menneskelige aspektet er minst like viktig.
Politikk har også en normdannende funksjon, i tillegg til å handle om å finne løsninger og midler. Det er også viktig å huske på at politiske debatter skaper forestillinger i samfunnet. Politiske debatter omhandler kampen om å definere virkeligheten, om å «selge egne løsninger». Jeg mener på ingen måte at man ikke skal være realistisk, og pragmatisk. Nekter ikke på at det koster penger. Men vi må evne å løfte blikket. Den politiske debatten på Stortinget mangler et viktig perspektiv, og det er målgruppens perspektiv.
Synspunktene til innvandrere er et nytt område. Den politiske debatten og politiske løsninger umyndiggjør ofte målgruppen. Kan det tenkes at innvandreres syn på språklæring kanskje kan være nyttig? Burde vi ha tatt mer i betraktning hva innvandrere selv opplever som utfordrende ifm. sosialisering og integrering? Desentralisert politikk, er en politikk som finner kollektive løsninger i fellesskap. Den finner balansen mellom fagligekspertise, politisk styring og kollektive og individuelle behov. Etniske nordmenn har all rett til å gjøre krav på sin nasjonale identitet og verne om sitt. Samtidig er en enveis orientert integrering ikke den mest fruktbare. Her snakker jeg generelt om alle partier ( utenom H, og Frp).