Kan sosialdemokratiet stå i veien for arbeidslivets fremtid?

Vi ser at den ene jobben etter den andre vil forsvinne etter hvert som automatisering og roboter overtar. Men betyr det krise eller at vi alle kan skape drømmejobben vi aldri trodde skulle bli mulig? Eller står sosialdemokratiets ånd og fagforeningenes kamp for egen overlevelse i veien?

Potensialet for krise er så defintivt der, om arbeidslivets fagforeninger og sosialdemokratiets koryfeer velger å fortsette, men nå som museumsvoktere for å verne om sin egne stillinger og roller. Selv om jeg ofte er ekstremt kritisk mot digitalisering og det jeg mener er potensielt farlige bivirkninger er jeg på ingen måte motstander av teknologisk utvikling. Ikke så lenge menneskelighet kontrollerer den, ikke kun grådighet.

Vi må heller ikke glemme at med stadig mer avansert kunstig intelligens så kan teknologien kontrollere sin egen utvikling. Det må IKKE skje, og er en sentral del av grunnlaget for min kritiske holdning til den teknologiske utviklingen. Skal den fortsette på menneskets premisser og skaffe oss alle enda bedre liv må vi stille kritiske spørsmål og finne svar underveis. Alternativet er at teknologien overtar fullstendig, og da vil løpet være kjørt for oss alle.

Men i denne kommentaren ønsker jeg se på de åpenbare positive sidene, primært. Det er mer enn bare min påstand at automatiseringsutviklingen som pågår innen industrien nå direkte kan sammenlignes med den industrielle revolusjon. Vi vet vel alle hva den førte til av bedrede livsvilkår for de fleste.

Industriell automatiseringsutvikling kalles nå «Industri 4.0» og i det ligger selvfølgelig i dette at den anses som det fjerde trinnet i den industrielle revolusjonen som begynte for alvor for omlag 200 år siden. Kanskje snakker vi også om det siste trinnet. For går det lenger nå vil mennesket fratas kontrollen, og det må for en hver pris ikke skje.

Men innenfor rammene for menneskelig kontroll er utviklingen uhyre spennende! Mange jobber vil bli borte, svært mange. Dette bør etter min min oppfatning likevel ikke bli noe stort problem for Ola og Kari Nordmann, om vi klarer å tenke utenfor den sosialdemokratiske «fagforeningsboksen». Utrolig mange flere enn i dag vil måtte jobbe selvstendig. Det gamle sjef/ansatt bildet vil i stor grad forsvinne for alle jobber som kan gjøres av maskiner, og det vil bli flere enn vi til og med kan fantasere om. Men nevneverdig grunn til å frykte tenker jeg ikke at det bør være, så lenge man er et selvstendig menneske som kan holde styr på eget liv.

Det mange nemlig glemmer er at om jobbene blir borte for mennesker så vil like fullt samfunnet ha skatteinntekter. Maskinene vil produsere inntektene som setter samfunnet i stand til å bruke alle energi på skape jobber der menneskelig innsikt, omtanke, omsorg, kreativitet vil ha alt fokus. Jobber der vi mennesker får brukt hele vår menneskelighet, mens maskinene kan gjøre jobbene som tidligere gjorde at vi brukte vår tid på å slite oss ut på «ikke-menneskelig» innsats. Tid og krefter vi heller kunne brukt på ting som «har mening».

Mitt spørsmål og det som er utgangspunkt for tankene du kan lese her er om våre innlærte sosialdemokratiske vaner om et trygt arbeidsliv og «den norske modellen» for arbeidslivets organisering er tilpasningsdyktige nok for det som kommer? For ikke å snakke om hvordan fagforeningen må tilpasse seg en virkelighet der stadig færre vil jobbe i tradisjonelle jobber, slike som fagbevegelsen tradisjonelt alltid har hentet sine medlemmer fra?

Personlig ser jeg for meg en situasjon der fagforeningenes motpart ofte vil bli staten. Mens deres medlemmer i stor grad blir små enkeltmannsforetak og slike, som skaper mange helt mye typer med arbeidsplasser. Tradisjonelle tariffavtaler blir disse tilfellene meningsløse, mens rammevilkårene for å kunne utvikle trygge nye arbeidsplasser vil bli viktigere enn noen gang før.

I kampen mot staten for å få til disse rammevilkårene behøves den tyngden bare en stor organisasjon kan gi. Er fagbevegelsen fleksibel nok til å kunne ta denne nye rollen? Er vi alle fleksible nok til å bli vår egen arbeidsgiver og gjøre den jobben som er nødvendig for å få tilpasset arbeidslivet denne nye muligheten?

Eller har sosialdemokratiets statlige fra «vugge til grav» ansvarsmodell ødelagt oss så mye at vi blir helt lammet av frykt for den nye automatiseringsvirkeligheten?

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Messenger icon
Send message via your Messenger App