Av Ivar Austbø.
I 2016 offentliggjorde Wikileaks intern korrespondanse fra den Saudi-Arabiske regjeringen der planene for regimeskifte i Syria ble skissert. Disse lekkasjene er blitt svært så aktuelle igjen etter at påstandene om Assads gassangrep på egen befolkning, og reaksjonene på dette.
I meldingene gav saudiene uttrykk for at regimeskifte måtte skje «til enhver pris». De fryktet at Syria ville hevne seg på Saudi-Arabias innblanding i den syriske borgerkrig, og mente at det var manglende vilje i vesten til å styrte Assad.
«Det må understrekes at dersom det syriske regimet kommer seg gjennom den pågående krisen i noen som helst grad, vil hovedmålet deres være å ta hevn mot landene som motarbeidet dem, med det saudiske kongedømmet og noen andre gulf-land på toppen av listen. Om vi tar i betraktning graden av brutalitet og ondskap som preger dette regimet og dets manglende nøling med å bruke alle midler for å gjennomføre målene sine, så vil situasjonen bli svært farlig for kongedømmet, som med alle virkemidler og på alle mulige måter må søke å styrte det nåværende syriske regimet. Når det gjelder den internasjonale holdningen, så er det åpenbart manglende vilje, ikke manglende evne, hos de vestlige land, framfor alt de forente stater, til å ta affære»
Hva som menes med at Saudi-Arabia ville bruke alle mulige virkemidler kommer ikke fram i meldingen Wikileaks fanget opp, men det regnes som sikkert at Saudi-Arabia støtter jihadistiske grupper i Syria, som Jaish-al-Islam, «den islamske hæren». Gruppen har som langsiktig mål å etablere en islamsk stat bygget på sharia-lover i Syria. Det vil ikke være unaturlig at virkemidlene det snakkes om vil iverksettes gjennom en slik gruppe.
Gruppen hevdes for øvrig å motta støtte av Tyrkia og Qatar også.
Jaish-al-Islam, som befant seg i Douma-regionen, området Assad ble beskyldt for å ha gasset, har selv blitt beskyldt for å ha brukt kjemiske våpen mot kurderne.
Om viljen var et problem, slik saudiene bekymret seg over i de lekkede meldingene, så bidro utvilsomt påstandene om at Assad gasset sivile til å øke krigsentusiasmen hos vestlige massemedier og politikere.
At slike påstander ville få denne effekten være svært forutsigelig, til den grad at det ville vært omtrent som å trykke på en knapp for enhver som kunne ønske seg vestlige militære reaksjoner om de på en eller annen måte fikk kastet mistanke mot Assad.