Derfor ble Senterpartiet mitt partivalg

Med min bakgrunn som journalist og «meningsfontene» er ens partipolitiske valg ikke alltid like smart å offentliggjøre. Det kan lett farge folks oppfatning av hva man kommer med. Men jeg velger likevel å fortelle at jeg i et års tid nå har vært medlem av Senterpartiet, og vil her fortelle litt om hvorfor.

Mine tre viktigste grunner for å ha meldt meg inn i SP er partiets store innsats for å bevare den suverene nasjonen Norge, det utrettelige fokuset på matproduksjon i eget land, og den like utrettelige kampen for å bevare fysiske kontanter og dermed personvern i en digital tid.

Dette er tre for meg særlig viktige grunner i en verden der den globale økonomien holdes kunstig i live, så lenge det går og matproduksjonen globalt har store utfordringer, både med klimaendringer og geopolitisk. En verden der det åpenbart er ren galskap å satse på matimport om man kan produsere maten selv.

Senterpartiet er så langt jeg har kunnet se ganske alene blant landets partier på Stortinget om å ha full troverdighet knyttet til disse spørsmålene.

Jeg tenker at det viktigste Norge i dag må gjøre er å ta tilbake vårt lands suverenitet, og gjennom dette å kunne gjenskape et ansvarliggjørende norsk fellesskap for hele befolkningen. En politikk som gjør at vi får et virkelig Norge for alle etnisiteter, og dermed et land alle innbyggere kjenner reellt eierskap til. Det man kjenner eierskap til kjenner man også mye større ansvar for. Om det kan sies så enkelt?

Hvor mye eierskap kjenner nordmenn flest til EU-Parlamentets  «Babels Tårn» i Brüssel? Dit stadig mer av norsk suverenitet, og dermed det norske Stortingets makt overføres til.

For dem som kjenner historien om det opprinnelige Babels Tårn er denne arkitekturen kanskje ikke tilfeldig?

Maktoverføring til EU, til FN, til overnasjonale institusjoner. Alt som minimerer Norge for nordmenn av alle etnisiteter er etter mitt syn helt ødeleggende for det som gjør oss til det fellesskap vi er. Jeg vet godt at dette er et meget forenklet syn, men det er like fullt så langt jeg har sett det en av de aller viktigste årsakene til at tradisjonelle partilinjer endres over hele Europa. For det samme gjelder selvfølgelig alle land. Folk opplever å miste sine land, å miste sin identitet. Kanskje tenker de fleste ikke så bevisst på akkurat dette, men for en observatør som forsøksvis ser det hele utenfra synes det ikke å være særlig tvil om dette. Folk føler seg sviktet av eliten og de store etablerte partiene og tiltrekkes av partier som uttrykker hva de selv føler, men kanskje ikke helt klarer å sette ord på selv.

Da blir resultatet lett at til dels historisk sett ekstreme partier, høyreorienterte eller såkalt grønne, får mye makt.

I tillegg til dette er det min påstand at tradisjonelle norske verdier, bygget gjennom flere hundre år samtidig med globaliseringsutviklingen har blitt bekjempet med nebb og klør helt siden 1970-tallet. Men slike ting som stadige spørsmålstegn ved kjernefamiliens betydning, disiplin i skolen, basisnæringenes viktighet ut over det rent monetære og mye annet har etter mitt syn skapt et stadig mer politisk pengefokusert Norge, der sanne medmenneskelige verdier har tapt.

Jeg opplever Senterpartiets sentrale politikk som verdikonservativ, faktisk visjonær og egentlig ikke spesielt synkron med den globalismen deler av Arbeiderpartiet står for,.

Når jeg bruker ordet visjonær er det fordi jeg opplever at partiet, kanskje til og med ubevisst har et program som peker på et samfunn for alle, der sunt bondevett har den rollen økonomer i sine elfenbenstårn har hos de fleste andre.

Kanskje har jeg blitt med i Senterpartiet i en tid der partiets mot til å stå tydelig på sine alternativer har blitt stadig større i takt med stigende meningsmålinger? Kanskje har partiet selv begynt å se at de mer enn noen andre på Stortinget er partiet for den multipolare globale fremtiden som nå blir stadig tydeligere. At Norge i motsetningen til mange andre ikke behøver noe «populistisk ekstremistparti» for å gi befolkningen identitet og sitt land tilbake.

Senterpartiets program og verdikonservative sjel, kombinert med sosial bevissthet og en fornuftig nærings-og industripolitikk er så langt jeg kan se hva Norge behøver, i en tid som denne.

Bilde:
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Sigbjørn Gjelsvik (t.h) er den direkte grunnen til at jeg meldte meg inn i partiet. Han pushet meg på ingen måte inn, men gjennom all hjelp og bistand vi fikk fra ham og SP med organisasjonen JA til kontanter, som ble grunnlagt av undetegnede, lærte jeg veldig mye om et parti jeg totalt hadde misforstått. Gjelsvik viste seg å være en mann med enormt fokus på politiske resultater, og lite på politisk taskenspilleri og fraksjonskamp. Med andre ord en politiker helt etter mitt hjerte Senere har jeg truffet partiets soleklare leder Trygve Slagsvold Vedum (t.v) og blitt kjent med andre i partiet også. Dette har på ingen måte endret mitt inntrykk, selv om jeg ser at det er stor meningsspredning internt i dette partiet også, som i alle andre partier.

(Foto: SP_bilder )

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.