Om digitalisering, balanse og menneskelighet

State of Globes nye skribent Tor Johannessen ser i kronikken under her på hvordan digitalisering kan bli vår virkelige venn, ikke en sløvende fiende vi bare tror er vår venn. Stikkordene er balanse og at vi kontrollerer teknologien, ikke omvendt.

-Hvorfor svarer du ikke?

-Jeg ser du har sett meldingen, og jeg prøvde nettopp å ringe.

-Har ikke tid, har mye å gjøre. Skal rydde her, så skal jeg bort.

-Du svarer ikke telefonen, men du kan svare på en melding …

Det er ikke bare meg, men flere andre som kan ha opplevd lignende.

Godt mulig er det også at vi kjenner flere som er slik, på begge sider av linjen.

Når man på ene siden er i nærmest stalker modus, fordi man kan se at den andre både har sett, og sågar skal til å skrive en ny melding. Og så si i fra at man ser alt dette.

På den andre siden har man tid til å skrive melding, men ikke tid til å prate med andre.

Hvor flott er ikke teknologiens vidundere, den gjør oss mer mekaniske enn hva vi vil innrømme selv.

Samtidig som vi frykter at datamaskiner i butikker og roboter i lagerhus skal ta over for oss?

Hvorfor frykte noe man er i ferd med å bli selv?

Joda jeg vet hva jeg skriver dette innlegget på, og har sagt det flere ganger før. Vi brenner oss alle på ilden.

Men hvilke valg har man i dag?

Enten må man bli den rene huleboeren, om man skal unngå teknologi. Eller så må man bare slippe taket i alt, siste rest av ens menneskelighet.

Men hvorfor ikke en balanse? I alle fall forsøke på det. I følge noen, så fins det ikke balanse, for alt skal fremover. Slik vilde  skape fremtiden for oss.

Det er ingen som vil innrømme slikt i dag, mange vil si det bare er tull.

Men si meg så dette, hvor mye menneskelig kontakt hadde man bare for 20 år siden, som man har i dag?

Jo mer vi erstatter en årtusener gammel tradisjon som med handel. Hvor det byttes ut med brikker enten i en mobil, briller eller under huden, jo mindre menneskelig kontakt vil man få.

Joda, det er sikkert nok mer hygienisk å ikke ha kontakt med noe som helst utenfor ens hjem. Barna som en gang lekte i sandkassen, må nå passes på å ikke komme borti skitten jord.

Faller ett voksent menneske i bakken på vei opp til fjelltoppen er det ikke selve skrubbsåret som setter livet i mer fare enn før, men bakterier som det sterile mennesket har fått i seg. I alle fall så sterilt som det er mulig å bli, utenfor ens boblehjem.

Tenk også på at barn flest vil lære økonomi mer korrekt med en håndfast valuta, enn med noen tall på en skjerm.

Flere foreldre er overbevist om at de på riktig måte lærer barna om økonomi. Men de vet aldri hva som faktisk kan skje om 15 – 20 år, når deres barn har havnet i luksusfeller og har enda mer lån enn foreldrene selv.

Nei, jeg kan ikke forutse fremtiden for noen. Men jeg vet hvor mye en skjerm kan sløve ens blikk, og vilje. For det har allerede skjedd så mange mennesker verden rundt, gjennom flere år til nå. For over ti år siden lot begge foreldre i ien familie Korea sitt spedbarn dø, for de var i flere dager opptatte på PCen sin. De var mer opptatte med å oppdra ett virtuelt liv, enn deres eget virkelige barn.

Dessverre er det ikke bare i Asia slike tragedier har skjedd. Flere foreldre er så overbevist om at de gjør det riktig denne gang.

Dermed vil neste generasjon også tro, og så videre. Men flertallet vil være større for dem som blir mer gjeldsslaver enn sine foreldre. Med klinkende mynter og raslende sedler, som barn kan se og kjenne, når de er der som når de er borte, og brukt opp.

En skjerm kan ikke gjøre det samme. Handikappede og eldre kan også få større utfordringer med skjermer. En gammel mann husker ikke pinkoden, men er flinkere med valutaen han har i pengeboken. Vi har blitt flinkere å håndere både teknologi og hygiene, men vi kan ikke unngå alt, for vi er fremdeles en del av naturen. Så svar telefonen neste gang den ringer, få litt skubbsår noen ganger i livet, og lær å bruke penger riktig.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.