Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet leverer nå utredningen om kompetanseløft i barnevernet med påfølgende tiltak til Barne- og familiedepartementet. Der fremgår det at det ikke kreves noen formelle krav for å få jobbe i denne potensielt svært inngripende etaten.
Om dette er årsak til det store antallet tragiske saker som nå rulles opp i barnevernet er kanskje tvilsomt, men at en offentlig etat som kan være mer inngripende enn både politi og helsevesen ikke har formelle krav til sine ansatte må man vel like fullt kunne kalle mer enn alvorlig?
Dette innses også av etaten selv.
- Det høres kanskje utrolig ut, men det stilles i dag ingen krav om verken utdanningsnivå, kunnskap om barn og unges utvikling eller juss for å treffe beslutninger i barnevernet, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir i pressemeldingen som er linket til under her.
Min lille kommentar her er ikke ment som noen kritikk av barnevernet som sådan. Det er selvfølgelig organiseringen, fra politisk nivå som åpenbart har store mangler. Mangler man kan få tanker om alt for lenge har blitt skjult av den store konkurransen om barnevernsjobber vi skal ha i de store byene. En konkurranse som selvfølgelig fremtvinger høy formalfaglig kvalitet på de ansatte.
De politiske signalene om at kun barnas beste skal gjelde der man mistenker problemer finnes det også god grunn til å stille spørsmålstegn ved. Der det faglige grunnlaget er dårlig og rettssikkerheten for foreldre i alle praktiske sammenhenger er nær ikke-eksisterende bør det nesten si seg selv at dette må skape problemer om kun en barnevernsansatts personlige synsing skal avgjøre hva som er et barns beste.
På større steder er det selvfølgelig ikke slik at ett, at på til ikke-utdannet menneske alene kan avgjøre «liv eller død» for en familie. Dette gjelder nok de fleste mindre steder også. Men rettssikkerheten i barnevernet er i praksis så dårlig at det like fullt bør være veldig god grunn til å se på de politiske føringene som sendes barnevernet. Dette bør det internasjonale oppgjøret vil alle har sett rundt barnevernet som ha vist med all mulig tydelighet.
Vi må i denne sammenheng også ha klare habilitetsføringer, slik at det ikke finnes habilitetsbånd mellom dem som eksempevis vedtar omsorgovertakelse og dem som mottar barnet. Noe som man kan håpe ville dempe dette er klare politiske føringer om at barnets besteforeldre eller andre i familien alltid skal være de første som blir utredet som nytt hjem. Selv om jeg selvfølgelig ser at dette i skikkelig traumatiserte familier kan bli problematisk.
En åpenbar utfordring når det gjelder dette med utdannelse og den ensidige «barnets beste» føringen er også at vi har fått mange med annen kulturell bakgrunn til Norge. Mennesker som ofte har store traumer de bærer på der de kommer fra. Når de så flyttes til et relativt lite sted i Norge, med la oss kalle det «begrenset barnevernskapasitet» behøver man neppe doktorgrad i psykologi for å forstå at store problemer vil kunne oppstå, basert på liten og kanskje faglig relativt svak stab kombinert med kanskje både fremmed kultur og store traumer i et land der de politiske føringene for barnevernet er som der hos oss.
Helt avslutningsvis vil jeg legge til at jeg i 10 år har vært nettaktivist for det jeg anser som viktige samfunnssaker. Men enkeltstående barnevernssaker har jeg ikke villet røre. De er så komplekse og fylt med smerte at de krever vesentlig mer ressurser enn en nettaktivist har. Dette har jeg ikke planer om på endre på, selv om jeg som du her kan lese ser store utfordringer i barnevernet.
Kilde: Bufdir foreslår kompetansekrav og nye masterutdanninger for barnevernet
Photo by NathanLarkin 