Hundrevis av britiske ungdommer angrer på kjønnsskifteoperasjon

En kvinne som skiftet kjønn i 2018, sier hun kontaktes av mange ungdommer som har hatt kjønnsskifteoperasjon, men som nå ønsker de ikke hadde gjort det. Dette forteller britiske Sky News i en tankevekkende artikkel om den familieoppløsende samfunnsutviklingen vi i vesten sliter med.

Du kan lese artikkelen via linken på bunnen av denne teksten.

Vi snakker så mye om valgfrihet, og at man må få være den man føler man er.

Vi snakker om at man kan blir født med feil kropp.

Vi snakker om kjønn, og hva det er. Hvor mange kjønn finnes det? Så mange som følelsene til hvert enkelt menneske sier at det er?

At noen få mennesker kan være født med «feil kropp» tviles ikke på. Det er ikke dette spørsmålet denne lille kommentaren er ment å handle om. Kommentaren er heller ikke et angrep på homofili eller andre menneskelige former for relasjoner. Hver og en må få leve sitt liv i fred og det de opplever som kjærlighet. Alt dette under forutsetning av at det er innenfor en ramme av medmenneskelig samtykke mellom voksne mennesker og i henhold til lov og rett.

Men at barn skal involveres i  kjønnskifte og bli behandlet som om de kan ta reellt frie valg om sin kjønnsidentitet før de en gang har rukket å forstå hvem de selv er kan etter mitt syn vanskelig kalles annet enn et overgrep. Spesielt i et samfunn der det stilles spørsmål ved det meste. Moral, etikk og verdien av kjernefamilien som en av samfunnets byggesteiner i særdeleshet. Hvordan kan barn etablere en trygg identitet der alt flyter? Der ingen virkelig kjønnsidentitetsfasit finnes?

En utvikling som forsterkes av sosiale medier, dataspill, smartmobiler og mer eller mindre filmer og serier fra spesielt Hollywood, Netflix og andre. Filmer og medier som også nær konsekvent definerer det kanskje aller viktigste av alle menneskelige ord, «kjærlighet» sammen med sex. Hvor har det blitt av skillet mellom eros og agape?

Antar at de fleste vil mene at jeg tar for hardt i her? Tross alt klarer de fleste barn og unge seg bra? Mitt svar på det vil være et spørsmål: Hvilke kriterier skal vi definere «klarer seg bra» i forhold  til?

Er følelser det beste fundamentet for god samfunnsbygging? Er individ- og følelsesfokus det viktigste vi må styre etter? Blir det et godt og forutsigbart samfunn ut fra det? Bygges demokrati på følelser og forbud mot alt som kan støte andre? Er det gitt at det som støter den ene også vil støte den andre?

At mange unge nå angrer på kjønnskifte bør vel fortelle hos oss noe alvorlig? Spesielt siden det kan være meget vanskelig etter en slik operasjon. Hvordan havnet de på operasjonsbordet? Fikk de et reellt fritt valg eller skapes det forvirring i et samfunn der intet lenger er reellt sant, annet enn hva som føles rett?

Artikkelen under her bør defintivt leses? Den beskriver en ganske så skremmende situasjon, om et samfunn der medisin og kniv (les penger) skal ordne det som svært ofte burde vært løst med tydelige samfunnsbyggende kombinert med god aksept for menneskelige forskjeller.

Hva er det som har skjedd?

Kilde: ‘Hundreds’ of young trans people seeking help

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Messenger icon
Send message via your Messenger App