I en rapport foretatt av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved Oslo Met – storbyuniversitetet ble det undersøkt hvordan EU berører norske kommuner og fylkeskommuner, politisk og rettslig. Ser man den sammen med en tilsvarende undersøkelse ser man at opp til 73% av sakene blir berørt av EU.
Undersøkelsen påpeker, som mange også vil være klar over, at EØS-avtalen ikke omfatter medvirkning og deltagelse i EUs demokratiske prosesser.
En tilsvarende undersøkelse av et utvalg norske kommuner og fylkeskommuner utført i 2008 (Indset & Hovik 2008) konkluderte med tilsvarende. Henholdsvis gikk konklusjonene utpå at 49 -73 prosent av sakene som behandles av norske kommuner kunne anses som potensielt berørt av EU/EØS.
Omfanget av berøringskontakten mellom saker som angår norske kommuner og EU taler for at det er på tide at regjeringen åpner for faste rutiner for høringsprosedyrer og anmoder om høringsuttalelser fra norske kommuner og fylkeskommuner i EØS relaterte saker. Det får dog være opp til hver enkel kommune å beslutte hvorvidt de ønsker å sende inn høringssvar med eller uten merknader.
En slik prosess vil forhåpentligvis resultere i større åpenhet, og styrke demokratiet. Samt bidra til debatter på lokalt nivå mellom kommunepolitikere og befolkningen som berøres i de aktuelle saker. Slik lokal dialog er viktig for å inkludere og engasjere by og distriktsbefolkningen, og øke den allmenne kunnskapen om hva EØS betyr for våre hverdagsliv.
Nå står EUs Tjenestedirektiv for tur. Det pålegger lokale og nasjonale lovgivere såkalt meldeplikt. Senterpartiet er som vanlig på ballen, og kommer til å ta opp saken på Stortinget.
EFTA landene med Erna Solberg i spissen verner om VIP «demokratiet» i EU. Dette på bekostning av grunnprinsippet i demokratiet, nemlig at frie borgere styrer seg selv. Direktivet er omfattende og slik som navnet tilsier dekker det fremtidige lover som kan berøre alle tjenester som forvaltes lokalt og nasjonalt.
På mange måter er TISA avtalen dratt inn i Tjenestedirektivet. Forskjellen er at TISA inkluderer alt som ikke er håndfaste varer. Dette direktivet inkluderer alt.
Mens ACER byrået tar seg av tvist ifm. utbygging av grenseoverskridende kabler, overstyrer dette Tjenestedirektivet alle lover som berører energiforsyning. Utdanning, revisjon, juridiske tjenester, rådgivende virksomhet, arkitektur, vannforsyning, avfallshåndtering, reklame, post, strømforsyning, gassforsyning, og detaljhandel er alle blant de tjenester som omfattes av dette direktivet. Tatt i betraktning at Tjenestedirektivet omfatter nesten alle offentlige tjenester, er det ingen tvil om at det underminerer det lokale demokratiet i alle medlemsland, så vel som i EØS land og derfor Norge.
I henhold til det nye forslaget skal myndighetene – kommunale, folkevalgte representanter på Stortinget, og regjeringen – informere EU-kommisjonen om alternative forslag minst tre måneder før de blir lagt til behandling. Det gir Kommisjonen en lovlig mulighet til på forhånd å gå igjennom teksten. Skulle Kommisjonen finne noe den mener strider mot direktivet, vil kommisjonen utstede en «advarsel» med pålegg om endring og korrigering av teksten innen den tiden nasjonale myndigheter skal drøfte eller ta stilling til forslaget. I praksis betyr dette at EU-kommisjonen skal godkjenne alle forslag som berører offentlige tjenester, lokale, regionale som nasjonale.
Så kan vi spørre oss selv, hvordan har vi endt opp her? Hvordan har det seg at vi enda engang må bedrive brannslukking ovenfor et flertall på Stortinget. Et flertall som tydeligvis er helt immune for viljen til sitt eget folk? Hvordan kan vi snu denne bitre utviklingen?
Forståelig nok holder folk Arbeiderpartiet, og EU tilhengere ansvarlig for EØS-avtalen. Samtidig mener jeg at vi trenger å tenke nytt og revurdere vår egen rolle.
Makten er avhengig av tilbøyelighet. Nå snakker jeg ikke om relasjonen mellom staten og folket, eller mellom Stortinget og folket. Jeg snakker om spenningen mellom kommune-Norge og staten. Slik fungerer et nedenfra og oppover demokrati. Jeg er redd for at mange lokale politikere i en travel hverdag har funnet seg mer og mer i sin rolle som forvaltere av offentlige tjenester. Har kommunepolitikere gitt opp sitt lokale autonomi og rett til lokalt selvstyre?
Sett i lyset av at 70 % av lokale saker blir berørt av EU, vil Tjenestedirektivet være spikeren i kista for kommune-Norge.
Riktig nok har vi tradisjonelt ansett EU saker for å være utenrikspolitiske spørsmål lagt på bordet til regjeringen. Personlig finner jeg ingen logikk i denne tradisjonen når det finnes så stor berøringsflate mellom EU og norske kommuner. Med en passiv regjering resulterer denne logikken i at demokratiet knekker under EU.
Når det gjelder Tjenestedirektivet, kan Jeg ikke se en eneste god grunn for at norske kommuner ikke skal kaste seg ut i debatten og ikke skal gjøre krav på å få et sete rundt bordet. Jeg ser en meget god grunn for at de bør. Det er retten til lokalt selvstyre og demokratisk integritet dette gjelder.