For mange år siden jobbet jeg med mennesker, unge mennesker som hadde hatt til dels ekstremt mye vondt i livet sitt. De la mye av grunnlaget for den jeg er i dag.
Flere av dem takket meg for å ha hjulpet dem, men sannheten var vel så mye det motsatte. Å være sammen med dem gjorde meg i stor grad til den jeg er i dag, mer enn 30 år senere. En mann som gjør sitt beste for å fremme budskapet: «Sammen så er vi sterke!». Et budskap som vel aldri har vært viktigere enn i den verden vi nå lever i?
Versene under her ble skrevet for ca. 30 år siden som en reaksjon på noen av dem jeg ble kjent med den gang. Skulle noen av dere lese dette så vit hvor mye dere har betydd for meg.
En tåre, en bitteliten tåre
har festet seg i mitt sinn
En tåre blant mange flere
Men denne er liksom blitt min
Jeg ser den nedover kinnet
i funklende stjernedans
ansiktet fylt med tomhet
merkes med livets glans
En gang i tiden var tåren
en gledens edle sten
men snart ble tåren en annen
tørr, som en avbrukken gren
En gren som omfattet angsten
skrekken for neste slag
der redselen stengte seg inne
den ventet på trygghetens dag
Da tåren til slutt kom tilbake
var kroppen et annet sted
i desperasjonens vakuum
var tomheten alt som sved
Trodde hun da skredet startet
da tåren ble voldsom foss
da endelig noen viste
hvordan det går an å slåss
Sammen så er vi sterke
ensomme er vi små
volden skal ikke få råde
det er helt forbudt å slå
Tåren den viste veien
til vennskapets sterke bånd
til omsorgens virkelige verden
til medmenneskers hjelpende hånd
Hans Christian Færden