var lukten av mennesker lenge
blodig, forslått skulle henge
Sølvpengers makt de gir intet hjem
snart hørtes klirr ifra våpen
soldater kom langsomt til Mesterens frem
til porten som alltid er åpen
Foran Ham lå det en fryktelig død
en grusom, forferdelig pine
Han som for alltid er Livets Brød
var sammen med vennene sine
Den siste natten før lidelsens slag
før Lammet ble slått og plaget
sov de, Han var, alene mot dag
mens dødsangsten gjennom Ham jaget
Den ramme lukten av angst, svette, blod
fra Gud, vår Herre vår Mester,
lå tung som en menneskelig himmelbro
Han tok dem imot som gjester
Et øre ble tegnet på menneskets fall
hogd av, men på plass Han satte
et under, mirakel, et kjærlighetskall
en handling som ingen kan fatte
Hva må til for at mennesker kan tro
et mirakel ble skjermet for alle
i ondskapens ærend, i menneskers blod
vil vantroens åk aldri falle
Hans Christian Færden