Kjærlighetsunderet (noen gamle vers fra min skuff, som kan passe godt på en søndag)

En stille, en mørk, en stjerneklar natt
var lukten av mennesker lenge
det eneste tegn på at Himmelens skatt
blodig, forslått skulle henge

Sølvpengers makt de gir intet hjem
snart hørtes klirr ifra våpen
soldater kom langsomt til Mesterens frem
til porten som alltid er åpen

Foran Ham lå det en fryktelig død
en grusom, forferdelig pine
Han som for alltid er Livets Brød
var sammen med vennene sine

Den siste natten før lidelsens slag
før Lammet ble slått og plaget
sov de, Han var, alene mot dag
mens dødsangsten gjennom Ham jaget

Den ramme lukten av angst, svette, blod
fra Gud, vår Herre vår Mester,
lå tung som en menneskelig himmelbro
Han tok dem imot som gjester

Et øre ble tegnet på menneskets fall
hogd av, men på plass Han satte
et under, mirakel, et kjærlighetskall
en handling som ingen kan fatte

Hva må til for at mennesker kan tro
et mirakel ble skjermet for alle
i ondskapens ærend, i menneskers blod
vil vantroens åk aldri falle

Hans Christian Færden

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Messenger icon
Send message via your Messenger App