Den ikke demokratisk valgte EU-kommisjonen foreslår å fjerne å fjerne enstemmighetsprinsippet i skattesaker. De største skal få bestemme unionens skattepolitikk.. Nå ønskes det debatt om dette, som fremstilles som en forbedring av demokratiet.
Europaparlamentet består av 751 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år. Ministerrådet eller Rådet derimot består av kun 28 regjeringsministre, hver av dem representerer et medlemsland.
I dag blir konsultasjonsprosedyren brukt kun på noen områder. Den går ut på at EU-kommisjonen sender sitt forslag både til Rådet og Parlamentet, mens det er Rådet som offisielt ber om Parlamentets mening.
I hvert enkelt tilfelle kan Parlamentet enten godkjenne forslaget, forkaste det eller be om endringer. Rådet er ikke forpliktet til å følge Parlamentets anbefaling. Men stiller krav om enstemmighet. Politikken som blir besluttet enstemmig av Rådet kan også reverseres eller endres med enstemmighet.
Denne prosedyren blir blant annet brukt i forbindelse med opptak av nye medlemsland, institusjonelle beslutninger, utmelding av unionen, skattepolitikk, og når nye regler om ikke diskriminering vedtas.
Problemet som EU-kommisjonen ønsker debatt om er at muligheten for reversering gjør at medlemslandene er for forsiktige med å stemme for nye skatteregler. I tillegg opplever Kommisjonen at kravet om enstemmighet har gjort det vanskelig å få til skattemessige kompromisser, fordi veto fra kun en medlemsstat er nok til å blokkere skatteendringer i EU. Derfor er eksisterende ordning til et hinder for at EUs demokratiske visjoner, mener de.
For å rette opp i det demokratiske underskuddet som prinsippet om enstemmighet ifølge Kommisjonen har skapt i det som berører skattepolitikken, anbefaler Kommisjonen en 4 trinns utfasing av eksisterende praksis.
For det første innebærer det nye forslaget at Rådet oppløser prinsippet om enstemmighet og innfører prinsippet om kvalifisert flertall.
For det andre får Parlamentet en ny rolle, som innebærer at det ikke lenger skal kun ha en konsulterende funksjon. Praksisen er ikke ny, og er kjent som «den alminnelige lovgivningsprosedyren». Den brukes i de fleste » alminnelige» eller ikke «viktigere» områder, blant annet for behandling av saker som angår det indre marked, etableringsrett, sysselsetting, tollsamarbeid, utdanning, kultur, helse, miljø, forskning og forbrukerspørsmål.
I henhold til denne praksisen legger EU-kommisjonen linn forslag til Rådet og Europaparlamentet. Rådet og parlamentet vedtar et lovforslag enten ved førstebehandling eller ved andre gangs behandling. Dersom de to institusjonene ikke kommer til enighet etter andre gangs behandling nedsettes et forliksutvalg. Dersom utvalgets forliksforslag ikke blir akseptert va begge institusjoner ved tredje behandling, forkastes forslaget og saken avsluttes.
Det som er nytt her er at skattepolitikken ikke lenger skal vedtas enstemmig. Med dette kan EU tvinge «minoriteten» til å innføre den samme skattepolitikken som majoriteten. Det mest udemokratiske med dette forslaget er krav om kvalifisert flertall som kan oppnås dersom:
A-55% av medlemslandene stemmer for forslaget. og B- Støtte fra medlemsstater som representerer minst 65% av EUs befolkning.
Dette betyr uten tvil at land med størst innbyggertall får dominerende makt i skattepolitikken. Sagt med andre ord, de største landene med flest innbyggere kan lettere tilsidesette de minste landenes kontroll over egen skattepolitikk.
Kommisjonen mener at dette vil gjøre de globale skatteforholdene mer rettferdige enn nå.
Kilde:
https://ec.europa.eu/taxation_customs/taxation/decision-making-eu-tax-policy_en#heading_1