Disse er i praksis EUs trojanske hest mot norsk demokrati

Hans Petter Graver er professor ved Institutt for privatrett, UiO. Han har skrevet pamfletten «Grunnlovens § 115 og ACER-saken». Han nyeste artikkel er meget avslørende om hvor inngripende EUs byråer og EØS-avtalen faktisk er.    

Forvaltning av EU politikken var tidligere en oppgave tillagt nasjonale myndigheter. Dette skapte store problemer fordi ulike land har ulike forvaltningssystemer med ulike kulturer. For eksempel implementering av EU lover som berørte arbeidsmarkedet ble tidligere håndhevet av nasjonale myndigheter. Den nasjonale variasjonen utfordret harmoniseringsprinsippet. Hvordan løste man denne utfordringen? Løsningen var etablering av EU byråer. Tatt i betraktning hvordan byråene er organisert og blir styrt og deres oppgaver, er det ingen tvil om at tilknytning til EU byråer innebærer suverenitetsavståelse av stor betydning.

5 viktige aspekter ved EU-byråer og denne utviklingen

1- Frem til i dag er det etablert 34 byråer med til sammen 5000 ansatte og et samlet årlig budsjett på mer enn en milliard euro. Utviklingen startet og akselertete på 1990-tallet og har skutt fart siden 2000. Da økte antallet byråer fra 11 i år 2000 til 28 i 2005 (Manifest tidsskrift).

2- EU byråer (eksempel ACER) er underlagt EU både rettslig og politisk. De skal ivareta rettsikkerheten, budsjettdisiplin og politisk styring i henhold til EUs signaler.

3- Fremveksten av en EU-forvaltning innebærer også overføring av myndighet til å utøve domstolskontroll og politisk kontroll med forvaltningen (utøvende makt, stat og kommuner). Det største problemet som Gravers artikkel også tar opp er at nasjonale myndigheter ikke har kompetanse overfor organer på europeisk nivå. Derfor innebærer fremveksten av en EU-forvaltning også overføring av myndighet til å utøve domstolskontroll og politisk kontroll med forvaltningen.

4- EU gir veiledende retningslinjer til byråer og i noen tilfeller også bindende pålegg til nasjonale tilsynsorganer (ACER for EU. Tidligere hadde NVE denne oppgaven i Norge) Disse retningslinjene er koblet med krav om at de nasjonale tilsynsorganene skal være uavhengige i sin nasjonale sammenheng, og ikke underlagt noen hierarkisk styring nasjonalt (slik som for eksempel statlig styring).

Dette innebærer en endring av forvaltningshierarkiet på disse områdene, hvor den nasjonale styringen blir erstattet med styring fra europeisk nivå. I en viss utstrekning er det europeiske nivået også gitt myndighet til å gi pålegg direkte overfor private parter.

5- EU-byråer er underlagt EUs tilsyn, budsjett og revisjonsmyndighet. Dette er til tross for at de fleste byråer er organisert med et styre hvor representanter for medlemsstatenes reguleringsmyndigheter (eksempel NVE representanter fra Norge) også er.

De som blir berørt av byråenes avgjørelser kan bringe saken inn for den Europeiske ombudsmannen og for domstolene. Også medlemslandene kan bringe saker mot dem for EU-domstolen.

EU-retten setter grenser for hva slags myndighet som kan delegeres, og forbyr i utgangspunktet at det tildeles kompetanse til å utøve et skjønn som er unndratt fra domstolsprøving.

ESA er EFTAs overvåkningsorgan og kontrollerer at EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein gjennomfører og følger reglene i EØS-avtalen. Avtalen som gir disse landene tilgang til det indre markedet. ESA blir gitt myndighet til å utøve byråets funksjon overfor EØS-landene, for eksempel ovenfor finansnæringen. Når det gjelder jernbane blir vi direkte underlagt EUs jernbanebyrå.

Oppgaven til norske tilsynsmyndigheter

Norske tilsynsmyndigheter utøver tilsyn ovenfor privat og offentlig -sektor. De utfører internkontroll. Dette innebærer at tilsynsmyndighetene fokuserer på at virksomhetene kan dokumentere at de har en organisasjon og prosedyrer som sikrer at kravene i lovgivningen kan følges.

De utfører også systemrevisjon, og avdekker eventuelle avvik.

I noen sektorer, for eksempel helsesektoren tar de seg av klagesaker.

For eksempel behandler helsetilsynet klager fra pasienter eller andre former for rapporter om uregelmessigheter ved helsetjenester som leveres både av private og det offentlige (NSL).

Maktfordelingsprinsippet

Tidligere skrev jeg om Tjenestedirektivet, som i disse dager behandles av Europaparlamentet og Rådet. Direktivet inneholder blant annet forslag om at nasjonale regler skal meldes til Europakommisjonen minst tre måneder før de vedtas. Dersom nye nasjonale lovverk er i strid med Tjenestedirektivet, kan myndighetene vedta regelverket tre måneder etter at meldeperioden er utløpt. Men til syvende og sist er det EU-kommisjonen som beslutter om de lovene skal bli vedtatt eller opphevet.

Det er viktig å forstå disse utviklingene i sammenheng med hverandre, og i et overordnet perspektiv. De fleste av oss har hørt om maktfordelingsprinsippet som går utpå tredeling av makt, mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten.

Tjenestedirektivet regulerer direkte den lovgivende makten i medlemsland, selv om tittelen tilsier at det er kun siktet mot regulering av den utøvende makten. Gjennom kontroll og korrigering av utkast til nye lover, vil EU uten tvil legge opp føring for all nasjonal lovgivning, og styring på alle nivåer (nasjonalt og kommunalt).

Alle direktiver inneholder, i tillegg til oppskrift for lover og regler også retningslinjer for forvaltningen av EU-lovene. Byråene befinner seg i skjæringspunktet mellom den utøvende og den dømmende makten. De overvåker, kontrollerer og løser tvister. De kan gripe inn og fatte vedtak i saker der det er uenighet mellom nasjonale tilsyn.

Oppsummert betyr dette at EØS avtalen samlet sett svekker nasjonal suverenitet, og derfor ikke bare er en handelsavtale. Ulempen med EØS veies ofte oppimot fordelene for norsk økonomi. En kan da stille spørsmål om denne avveiingen er en ufarliggjøring av situasjonen, som vel i realiteten er at stadig mer av det norske folks rett til å bestemme over hvilket land vi vil ha forsvinner fra det som en gang var norsk folkestyre?

 

 

Kilder:

EUs byråer og EØS-avtalen

https://sml.snl.no/statlig_tilsyn