FNs plattform for migrasjon, en avtale uten folkelig legitimitet.

FNs globale plattform for migrasjon ble 10. desember vedtatt på toppmøtet i Marrakech. Plattformen har vekket store reaksjoner og mye usikkerhet blant mange i befolkningen

Den 30 november sendte Sigbjørn Gjelsvik, stortingsrepresentant for Senterparti et brev til Utenriksdepartementet. Der spurte han » hvorfor regjeringen ikke har lagt frem plattformen til behandling i Stortinget?», og videre om «regjeringen kan garantere at plattformen ikke vil legge press på Norge politisk eller juridisk, om å endre sin politikk i det området?»
Utover det har Frp sine representanter tatt ut uformell dissens. Dette betyr likevel at alle regjeringspartier, deriblant FrP, har sluttet seg til plattformen.

I denne saken, i likhet med mange andre utenrikspolitiske saker, har regjeringen unnlatt å informere befolkningen i tilstrekkelig grad. Enkelte kan sitte igjen med følelsen av at regjeringen har ført det norske folk bak lyset.

Innholdet av plattformen er omfattende, og tildels motstridende. Selv om flere steder i dokumentet understrekes at plattformen er ikke juridisk bindende, likevel har den et normativt og forpliktene tonefall. Dette har skapt utrygghet og forvirring hos folk. I tillegg inneholder plattformen formuleringer som strider mot den allmenne oppfatningen om hvilke rettigheter som migranter har, og hvilke forpliktelser har den norske stat ovenfor dem.

Jeg gir meg ikke utpå diskusjonen om innholdet av plattformen. Det er et annet aspekt ved denne saken som bekymrer meg mer enn innholdet av plattformen, nemlig prosessen bak beslutningen om å signere den. Jeg er bekymret fordi en stadig oftere opplever at beslutninger skyves oppover i systemet, og flyttes ut fra nasjonale demokratiske prosesser.
Jeg er helt enig i det at det trenges internasjonale samarbeid for å løse globale problemer som klimaendringer, flyktningskriser, og fattigdom. Spørsmålet er hvordan de løsningene blir til? Hvordan påvirker demokratiet de beslutningene? Er det mulig å opprettholde det nasjonale og lokale selvstyret, og samtidig løse globale utfordringer? Hva med visjonen om en demokratisk styring? Visjonen om at frie og likestilte borgere styrer seg selv gjennom demokratisk valgte representanter.

Uenigheten dreier seg nemmelig om tolkingen av demokratiet. Den representative tolkningen, altså den som regjeringen ofte refererer til, den går utpå at regjeringen representerer det norske folket, og er valgt av dem for å ta beslutninger på vegne av dem. Dermed mener regjeringen at den har demokratisk legitimitet til å signere under plattformen på vegne av befolkningen. Regjeringen i likhet med andre globale myndigheter, deriblant EU og FN, beveger seg vekk fra folkestyre i retningen mot et opplyst enevelde.

Den globalistiske argumentasjonen går ut på at folk er ikke i stand til å ta stilling til komplekse og tekniske spørsmål. Derfor bør de spørsmålene håndteres og avgjøres av eksperter. De såkalte byråkrater som får mandat fra myndigheter til å forvalte kollektive interesser og nasjonale ressurser. Dette moderne byråkratiet i globale byråer undergraver det demokratiske byråkratiet som har tjent Norge veldig godt og veldig lenge. Det demokratiske byråkratiet inngår i den suverene nasjonalstaten. Det kan holdes ansvarlig gjennom norske domstoler, domstoler som opererer på bakgrunn av lover som blir vedtatt av folkevalgte på Stortinget. Globale domstoler der imot, opererer på bakgrunn av lover som nordmenn verken har kjennskap til, eller har muligheten til å påvirke.

I denne saken er IOM, International Organization for Migration en representant for FN. Den er en ikke statlig organisasjon, en NGO. Det er nemlig stor forskjell mellom NGO-er, og det demokratiske byråkrati. De ikke statlige organisasjoner opererer på bakgrunn av en kontrakt som de signerer med regjeringen. NGO-er har ikke de samme retningslinjer og prosedyrer som de offentlige institusjoner har. For eksempel, de har ikke de samme rutiner som forhindrer korrupsjon, forsikrer åpenhet, og innsyn på lik linje med offentlige etater.

Tilbake til IOM;. Jeg antar også at de fleste ei heller kjenner til at IOM har vært drivkraften bak plattformen, helt fra starten av. Det er ei heller kjent for folk flest at IOM er et FN- byrå. Eller at byrået har ansvar for fremdriften, og implementeringen av plattformen, i Norge som i alle andre FN-land. Den samme plattformen som regjeringen har signert uten nærmere utredning. Uten å ha forberedt en nasjonal strategisk plan om hvordan plattformen skal håndteres. Uten å ha gitt tilstrekkelig informasjon om den til de folkevalgte på Stortinget, eller til befolkningen.
Man kan lure på hvorfor det? Særlig med tanke på at regjeringen har hatt et tett samarbeid med IOM i flere år. Og tatt i betraktning at IOM har hatt og fremdeles har ansvar for returnering av asylsøkere.

Hvordan er relasjonen mellom regjeringen og IOM er dessverre en uheldig myte for folk flest. Men det er først og fremst regjeringen som svikter. Det er prosessen bak disse viktige beslutninger som er uforsvarlig, og svekker tilliten til systemet. Det hjelper da lite at formelt sett har regjeringen alt på det tørre. Gode demokratiske ledere vet at deres autoritet beror på at folk opplever deres maktbruk som legitim. Derfor forstår de at maktutøvelse dreier seg om å finne balansen mellom når og hvorfor de bør begrense sin egen makt, og når og hvordan de bør utøve den.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Messenger icon
Send message via your Messenger App