Dette er folkets politikere, som kjemper for Norge

Politikerforakten har dessverre blitt til å ta og føle på blant nordmenn med et bevisst forhold til Norges Nei til EU og viktigheten av den norske Grunnloven. Det har Stortinget flertall i EU/EØS spørsmål sørget for, med sin åpenbare forakt for det norske folkets NEI i 1972 og 1994 når de bryter Grunnlovens §115 og overgir stadig mer av den folkevalgte makten til det ikke folkevalgte EU. Men det er ingen grunn til å skjære alle politikere over en kam. Solide unntak finnes.

Før konkrete navn nevnes er det viktig å understreke at det finnes folk i alle partier, folk som virkelig ønsker et suverent Norge på tross av sitt eget partis handlinger for EU på Stortinget. Men de har åpenbart gjort prioriteringer av hvilke saker som er de viktigste for dem, og grunnlovsbrudd og overkjøring av folkets mening har ikke blitt viktig nok. Noe som utvilsomt har blitt forsterket av det norske folks partivalg siden 1994, som synes knapt å ha blitt påvirket av det NEI man faktisk ga i 1994. JA partiene fikk fortsatt omtrent like mange stemmer, og det viktigste NEI partiet, Senterpartiet klarte på merkelig vis å rote bort det ekstreme momentumet de fikk i 1994.

Min artikkel her vil ikke handle om hvike partier man bør stemme på, men om hva jeg personlig mener er en av de aller viktigste sakene vi må kjempe for her i dette landet, og noen personer jeg opplever som svært troverdige i sin kamp for det samme, innen politikken.

Det er hverken angivelige klimaproblemer eller abort som er etter mitt syn er viktigst, men bevaring av et suverent Norge. Et Norge der folket velger sine representanter, som gjør at vi alle er «herre i eget hus». Hva er livet uten at man er herre i eget hus? Hvordan kan vi kjempe for noe av det vi tror på om vi ikke selv har kontroll over eget liv, og i fellesskap over eget land?

En politiker jeg sterkt opplever har en troverdighet som få andre i kampen for de samme verdiene som jeg her har skissert er Senterpartiets Sigbjørn Gjelsvik. Han står på både sent og tidlig og folk som følger ham på Facebook vil se at han har et aktivitetsnivå som så langt jeg kan sae savner sidestykke for de sakene han åpenbart tror så sterkt på. Man kan se ham der før 8 om morgenen og gjerne etter midnatt, mens han på dagtid får det ene presseoppslaget etter det andre om det å sikre et Norge der folket har kontrollen.

Gjelsvik er ikke alene. Han har etter hvert fått god bistand av sin partileder Trygve Slagsvold Vedum og kollegaen Per Olav Lundteigen. Partilederne Lysbakken i SV og Moxness i Rødt har også vært klare når EU og globalisering kommer på bordet. Men ingen slår etter mitt syn innsatsen til Gjelsvik, og det er kanskje fordi han har et entydig parti med en viss størrelse bak seg? Han vet at alle er enige i den saken, mens en politiker som eksemplvis Lysbakken må ta hensyn til alle? Også folk som globalistoriengterte Erik Solheim og Kristin Halvorsen?

Akkurat det blir en spekulasjon, basert på medieoppslag. Men Gjelsvik nesten påfallende alene i en utrettelige kamp, på tross av hva jeg skriver over her om bistand fra kollegaene Slagsvold Vedum og Lundteigen.

Det er i ingen tvil om at Slagsvold Vedum og Senterpartiet har størst troverdighet av alle partier på Stortinget i sin kamp for et selvstendig Norge. Det sørget daværende partileder Anne Enger Lahnstein og Senterpartiet for da de for andre gang på 22 år fikk Norge til å stemme NEI til EU, tross elitens og de fleste medienes JA konsesus den gangen. I ettertid har det jo til og med kommet frem at Gro Harlem Brundtland og hennes daværende høyre hånd Jonas Gahr Støre hadde levert en norsk forhåndsinnmelding i EU. Så sikre må de ha vært den gang. Ettersom Gahr Støre aldri, i hvert fall så langt jeg har sett, har tatt noe oppgjør med hva han var så intrumentell i den gang er han selvfølgelig helt uten troverdighet når det gjelder norsk selvstendighet i forhold til. Noe som må være til ettertanke hos SPs ledelse også?

Hva har Senterpartiet gjort for å bevare momentumet er det fleste som lurer på? En del mener at de nok fortsatt sitter litt fast som Bondepartiet. Andre sier at de har blitt et haleheng til storebror Arbeiderpartiet.

Personlig har jeg ikke tall på alle som har fortalt meg at Senterpartiet hadde vært deres parti om det ikke var for koblingen til og historien med Arbeiderpartiet. I det norske demokratiet er det jo i all hovedsak partier vi velger, ikke personer. Nettopp derfor trekker jeg her frem personer som etter mitt har troverdighet som folkets representanter i et land der det store flertallet av våre folkevalgte rikspolitikere nær konsekvent stemmer mot den beviste folkeviljen i spørsmål som har med globalisering, EU, FN og norsk eierskap å gjøre.

Selv om kanskje mange har blitt utsatt for partipisken og må stemme mot sin overbevisning er det i min verden stort sett en dårlig unnskyldning om sakene er viktige nok. Tenker kanskje spesielt på FrP her nå, som har svært mange som nok innerst inne er enige med hva jeg har skrevet her. Men så lenge enighet med Høyre blir viktigere enn å forsvare landets suverenitet, ut over innvandringssaken blir det vanskleig å nevne noen navn fra dem. For om ikke det å gi bort og selge ut et land mot folkets vilje er en sak som er viktig nok å bekjempe, og om nødvendig sette regjeringsdeltakelse på spill, hva er viktig da?

Oppdatering 02.12.18: Etter som jeg ikke hadde lest Sylvi Listhaugs bok ennå tok jeg ikke henne med i min sak her. Men etter å ha lest dette innlegget i Dagens Næringsliv tyder mye på en større splittelse enn jeg ante i FrP. Selv om jeg visste at den var stor. Noe som også ble klart etter Per-Willy Amundsens uttalelse her. Et FrP under Listhaug ville nok blitt et helt annet også i EU-spørsmål enn den dårlige Høyre-kopien vi ser i Stortinget nå. Men om et FrP som snur Listhaugs vei blir positivt avgjøres av hvilke «allergiske reaksjoner» Sylvi Listhaug vil få hos mer venstre-orienterte meningsfeller i denne kampen. Vi må virkelig håpe på modenhet hos alle parter og at man i denne saken ser at det kjempes en felles og så utrolig viktig kamp.