«Når folket frykter sin regjering har vi tyranni; Når regjeringen frykter folket har vi frihet.» (Thomas Jefferson). Jeg har mange ganger blitt minnet på dette utsagnet fra en av grunnleggerne av Amerikas Forente Stater. Vi har stor tillit til våre myndigheter her i Norge og vi synes å se få skyer i horisonten for vårt demokrati og våre personlige liv. Har Jeffersens utsagn like fullt relevans for oss og våre liv i Norge nesten 250 år senere?
Frykt kan medføre irrasjonelle handlinger og et fastlåst system uten et snev av fleksibilitet. Bare se på norsk (og sikkert andre lands også) byråkrati. Derfor må jeg ikke oppfattes her som at jeg er en talsmann for reell frykt, men det er slik jeg ser det like fullt god grunn til å ta Jeffersons utsagn på alvor, spesielt i en tid som nå. Digitalisering og kunstig intelligens, AI er teknologier som fullstendig har endret demokratiets spilleregler, for ikke å snakke om ekstremdiktaturets muligheter. Kunne en Hitler med kontroll over dagens digitale infrastruktur, og ikke minst med tilgang til det beste innen AI overhodet ha tapt den andre verdenskrigen?
Derfor tenker jeg at vi i hvert fall må kunne bruke ordet «respekt» i sin dypeste betydning der Jefferson brukte ordet «frykt», og åpne for frykten i situasjoner der respekt blir misbrukt og hardere lut må til. Jeg tenker at den teknologiske utviklingen gjør at dette aldri har vært viktigere enn nå.
Tillit og gjensidighet er etter min erfaring oppskriften for gode resultater, og det burde være det ideelle fundamentet for styringen av et hvert samfunn, og organisasjon for den saks skyld. En stor grad av tillit er etter mitt syn resepten på et samfunns suksess så lenge vi lever i et reellt demokrati og har en reelt uavhengig presse. Så lenge landets befolkning kan få reellt grunnlag for å bygge seg opp en selvstendig mening om veien landet går på. Og myndighetene vet hvem de jobber for og har folket, ikke næringslobbyister og overnasjonale strukturer som sine premisslverandører
Men er det slik vi har det i vårt land?
Jeg er dessverre svært skeptisk til å stole på at noen myndigheter, selv her i mitt elskede Norge, grunnleggende sett har innbyggerens beste for øye. Enhver organisme (enten vi liker det eller ikke, også myndighetene kan defineres som en enhet, en organisme som lever sitt eget liv) vil alltid kjempe for sitt eget liv. For sin egen overlevelse. De vil tjene «hånden som gir dem mat». Spørsmålet blir da hvem den opplever at gir den mat? Befolkningen eller en «ukjent herre» som sender en svært velkommen lønnslipp hver måned?
Et mer enn interessant moment her er hvordan denne problemstillingeh fremstår, tolkes og oppleves i et samfunn der nesten halvparten av befolkningen jobber for myndighetene? De er offentlig ansatt. Hvordan blir det med den gjensidige og så viktige maktbalansen i et samfunn der en vesentlig del av befolkningen selv er en del av «maktapparatet»? Er dette en av grunnene til at byråkratiet kan oppleves som mer enn tungrodd? Er det også en av grunnene til at det kan oppleves så utrolig tungt å få landets befolkning til å engasjere seg ut over myndighetenes poilitisk korrekte virkelighetsbeskrivelse?
For at tillit skal være en god ting må den fortjenes, og det gjelder både for makten og for folket. Gjensidig tillit mellom folket og makten kan kun fortjenes i et land der befolkningen er proaktive og sitt ansvar bevisst og styremaktene vet hvem som har skaffet dem jobben. Tillit hører kun hjemme er det er en reell maktbalanse, hvor folket kan ta bevisste og informerte valg og styresmaktene også har grunn til på ta tillit til nettopp dette. Sunn tillit er best der alle forstår sin egen og andres rolle,og aktivt handler til det beste for samfunnet som helhet i forhold til dette.
Svaret, slik jeg opplever det, på mitt spørsmål om Jefferson har relevans i Norge i dag er at vi som folk har en alt for overdreven tillit til dem som styrer oss. DEt er etter min oppfating folket i større grad enn dem som styrer som faktisk er problemet. Og den enorme menden med offentlige ansatte kan være en sentral grunn til dette. Vi får de styremaktene vi ønsker. Da tenker jeg på vesentlig mer enn dem vi velger, men dem vi skaper gjennom våre egne handlinger som innbyggere. Eller enda viktigere gjennom mangel på handlinger, ut over forventninger til at myndighetene skal løse alt for oss. Har vi underbevisst gjort myndighetene til gud. Lever vi på en livsløgn? Mens vi kritiserer styresmaktene nord og ned på Facebook og andre steder velger vi inn de samme politikerne inn i igjen, gang på gang. Hva er det vi holder på med?