Ondskap beviser Guds eksistens

Post-modernismen har jeg automatisk vært tilhenger av helt til jeg skrudde av autopiloten og begynte å tenke litt over hva jeg trodde på dypt inne. Tror jeg på moralsk relativisme? Hvor tolerant er tolerant nok? Hvordan skiller jeg ondt og godt fra hverandre, hvis det ikke finnes objektive sannheter om moralske verdier?

Er det i det hele tatt noe en kan kalle moralsk galt? Eller godt for den sak skyld. For eksempel; er kjærlighet godt? Kjærlighet gir meg en god følelse, men mitt følelses liv er subjektivt. Eller finnes det noe som heter rettferdighet uten en lovgiver? Jeg føler jo ofte på urettferdighet og rettferdighet, men er dette bare følelser som ikke har noen universell betydning?

Er alt relativt?

Evangelisten Johannes skrev at den som hater sin bror er en morder. Hvis Gud ikke finnes, hvorfor er det galt å drepe? Merk deg forskjellen mellom drepe og mord. Løver dreper gaseller, men myrder dem jo ikke. Er vi ikke noe annerledes fra dyrene, så er det ikke galt å drepe.  Det kan virke på meg som vårt post moderne samfunn har noen store filosofiske utfordringer. Stadig hører jeg at alt er relativt, og det betyr jo at det aldri er noen moralske grenser som kan overskrides?

Hvordan kan Gud tillate?
22 juli 2011 skjedde det en forferdelig ulykke i Norges land, og nasjonen har siden vært i sorg. Nesten 80 mennesker mistet livet, og mange ble skadet da terroren ble en realitet også i vårt land.

Men dette minner meg på det spørsmålet som nærmest er et øredøvende mantra i et sekulært samfunn; hvordan kan du tro på en god gud, når et er så mye ondskap i verden? Med dette antydes selvsagt at Gud ikke kan finnes, fordi en god gud ikke tolerere ondskap i sin verden.

Problemet er ondskap
Vanligvis ville jeg svart den gjengse ateist med “hva mener du? Det finnes ikke ondskap i verden” og ved det å få et forsvar for at det finnes ondskap i verden. Dette spørsmålet er vel også kjent som “ondskapens problem”.

Men når jeg går nærmere i sømmene på dette problemet ser jeg hvordan det egentlig bare er en stråmann for sannheten. For ondskapens problem beviser faktisk Guds eksistens. Og nå håper jeg du tenker “ja vel?”! For det var min første reaksjon da jeg kom inn på sporet av dette selv. Min neste tanke er at ondskapens problem har et problem, og det er ondskap.

Er det ingen sannhet?
Jeg mener selvfølgelig at finnes ondskap i verden. Men hvorfor svarer jeg slik? Jo fordi det er lettere å gjøre svaret på spørsmålet til en erfaring enn til godt formulerte ord. Enhver reaksjon på en påstand om manglende ondskap i verden, vil være rotfestet i at en selv har en moralsk erfart at det finnes ondskap i verden. Det er min påstand at alle mennesker har og gjør seg moralske erfaringer hele tiden. Noe som er nesten absurd i et samfunn som så høyt forfekter «sannheten» om at det ikke er noen sannhet.

Har du noen gang hørt den usigelige visdom om sannhetens mangel på objektivitet? Jeg har lagt merke til at alle som er uenige her tar feil. Noe som alltid får meg til å smile litt. “Det er ingen objektiv sannhet, og det er helt sant!”

Objektive moralske verdier
Så, hvorfor er dette et Gudsbevis? Jo fordi at et av premissene i ondskapens problem må være at det finnes ondskap. Og dersom det finnes ondskap, ja da finnes det jo også objektive moralske verdier. Og da følger dette resonnementet:

1. Dersom Gud ikke eksisterer, eksisterer heller ikke objektiv moral
2. Det er ikke sant at det ikke finnes objektiv moral
3. Derfor er det ikke sant at Gud ikke eksisterer

Objektiv moral betyr verdier som er uavhengige av om alle mennesker i hele verden ikke trodde på dem, eller så seg enig i verdien av dem. Ja, så er vi alle levende bevis på at Gud eksisterer Og at Jesus snakket sant da han gav sitt vitnesbyrd om Gud.

Gud er objektiv moral
Er det da grunn for å tro at det er en sammenheng mellom Guds eksistens og objektiv moral? JA, fordi; hvor vil en forklare årsaken til objektive verdier i et naturalistisk verdensbilde? Bibelen tegner Guds karakter som kjærlighet og rettferdighet. Gud er en moralsk person og siden vi er skapt i Hans bilde er vi også moralske vesener.

Hvorfor vi har felles verdier
For en må jo stille spørsmålet; dersom livets opprinnelse er tilfeldig og forårsaket av evolusjon, er det vel usannsynlig at vi ikke har de samme moralske verdiene. Siden vi tydeligvis har felles objektive verdier må en forklaring komme, som den Wiliam L. Craig har kommet med fra vitenskapsfilosofen Michael Ruse:

The position of the modern evolutionist . . . is that humans have an awareness of morality . . . because such awareness is of biological worth.  Morality is a biological adaptation no less than are hands and feet and teeth . . . . Considered as a rationally justifiable set of claims about an objective something, ethics is illusory.  I appreciate that when somebody says ‘Love they neighbor as thyself,’ they think they are referring above and beyond themselves . . . . Nevertheless, . . . such reference is truly without foundation.  Morality is just an aid to survival and reproduction, . . . and any deeper meaning is illusory   . . . .

Mr. Craig kommenterer selv videre slik:

As a result of socio-biological pressures, there has evolved among homo sapiens a sort of “herd morality” which functions well in the perpetuation of our species in the struggle for survival.  But there does not seem to be anything about homo sapiens that makes this morality objectively true.

Moreover, on the atheistic view there is no divine lawgiver.  But then what source is there for moral obligation?  Richard Taylor, an eminent ethicist, writes,

The modern age, more or less repudiating the idea of a divine lawgiver, has nevertheless tried to retain the ideas of moral right and wrong, not noticing that, in casting God aside, they have also abolished the conditions of meaningfulness for moral right and wrong as well.  Thus, even educated persons sometimes declare that such things are war, or abortion, or the violation of certain human rights, are ‘morally wrong,’ and they imagine that they have said something true and significant.  Educated people do not need to be told, however, that questions such as these have never been answered outside of religion.

Han konkluderer:

Contemporary writers in ethics, who blithely discourse upon moral right and wrong and moral obligation without any reference to religion, are really just weaving intellectual webs from thin air; which amounts to saying that they discourse without meaning.

Hva er verdienes kilde?
Hvordan i alle dager skal en ateist forklare moralske objektive verdiers kilde? Hvor kommer de fra? For er de universelle og objektive, ja da kan de ikke utelukkende knyttes en ren biologisk og/eller sosial kontekst til dem.

Så da er jeg tilbake til tragedien i Oslo. Hele Norge beviste ved sin oppførsel at Gud eksisterer. Alle som en bekreftet at dette var galt og moralsk sett en forferdelig handling, som ikke skal gå ustraffet hen. Men, og dette er kanskje for tidlig å påpeke, er vi moralsk sett i Guds øyne noe bedre stilt enn morderen den 22. juli?

Apostelen Johannes sa:

1. Johannes brev 3:15 Hver den som hater sin bror, er en morder…

Dette kan kanskje være harde ord, men har vi ikke alle moralsk sett spilt falitt? Kongen David skrev i en av sine salmer:

Salme 14:1 Til Sangmesteren; av David. Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde, vederstyggelige er deres gjerninger; det er ingen som gjør godt. 14:2 Herren skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om det er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

Davids sønn, kong Salomo modererte det noe og skrev:

Forkynneren 7:20: … for det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder.

Her er det viktig å påpeke hva som står i Salme 119.160 – Summen av Dine ord er sannhet … Dette forklarer hvordan to vers i Bibelen tilsynelatende kan motsi hverandre. Men aldri om man ser dem i sammenheng med alt annet som står i Bibelen.

Rett og galt
Denne tragedien har, midt i det grusomme, også noen lyspunkt. En av dem er nordmenns nå beviste fokus på kjærlighet og omtanke. Er det fortsatt ingen objektive sannheter sier du?

Hvordan avgjør jeg hva som er rett og galt, om det ikke finnes noen standard? Hva er sant, og hvordan vet jeg om mine verdier er gode eller onde?

Det er ingen opplagt måte å bedømme dette på, for jeg kan sikkert gjøre 100-150 moralske valg hver dag og i hvert valg anta at alle involvert i hva jeg gjør tenker og innehar samme verdier som meg. Men det er det jo ingen grunn for tro… for selv om jeg syntes mord er galt, så kan det hende at en morder ikke syntes det er galt. Og om han ikke synes dette, hvem er så jeg som skal bedømme en morders moral og etikk?

Tro på moral er tro på Gud
Derfor er det min påstand at om du tror på objektiv moral tror du innerst at det finnes en Gud.

Paulus siterer Davids salmer i sitt brev til Romermenigheten og skriver:

Rom 3.11  det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;

Rom 3.12  alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.

Og ikke nok med det, men Paulus snakker også om hvordan Gud ikke lot noen stå uten unnskyldning. Hvordan er det gjort?

Rom 2.14  For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, sig selv en lov;

Rom 2.15  de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vidnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem —

Vår samvittighet

Vår samvittighet vitner om en objektiv moralsk lov. Det er derfor vi kan erkjenne og avgjøre hva som er rett og galt. Og dette på tross av om vi ser oss enige i verdien eller ei. Jeg kan mene det er greit å drepe eller lyve, men objektiv er det ondt selv om jeg er uenig.

Ja, ingen gjør godt sier Paulus, ikke videre oppmuntrende, men dog sant. Er det noen av oss som kan påberope seg å være moralsk god? Jeg tror Paulus har helt rett i å anklage alle mennesker for å være ufullkomne og onde. Tenk at vi har et indre kompass som forteller oss rett og galt. Og likevel forfekter vi at Gud ikke eksisterer.

Er jeg så fantastisk håpløs? Det er vel mange som er verre enn meg? Paulus ordla seg slik:

Det jeg vil gjøre det gjør jeg ikke og det jeg ikke vil det gjør jeg. Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme? (Romerbrevet 7)

Vel han skriver også “jeg takker Gud ved Jesus som frir meg fra dødens lov”…

Abrahams tro
Selv tok jeg for snart ti år del i det som omtales som Abrahams tro, og det har jeg ikke angret på. Hans tro var veldig enkel, men sterk. Abraham trodde på den Gud som rettferdiggjorde den ugudelige/umoralske. Og han trodde Gud faktisk var i stand til å gjøre akkurat dette, rettferdiggjøre en ugudelig som Abraham. Fordi han trodde dette om Gud, ble dette regnet som rettferdighet. Og da kan jeg som har valgt å ta del i denne troen ha fred med Gud. Jeg har latt meg forsone med Gud og følger kjærlighetens lov… Slik Paulus og Johannes snakker om; overvinn det onde med det gode og “elskede, la oss elske hverandre fordi kjærligheten er fra Gud.”

La oss derfor ha fred med Gud, da Han har fred med oss. På tross av vår utilstrekkelighet elsker Han oss og har forsonet Seg med hele verden.

NB! Mange vil spørre hvorfor jeg ikke har inkludert Menneskerettighetserklæringen i denne gjennomgangen. Men hvor kommer den fra? Hadde den eksistert uten Jesu lære om menneskeverdet?