Why make evil more evil?

This article is made for Norwegians. Among many we see a growing hatred against the terrorist. The article is trying show that putting all evilness in one basket may prevent us from learning anything about this tragedy.

 

I aviser og sosiale medier og foran Oslo Tinghus ser jeg en gjennomgangstone som gjør meg trist. Naturlig nok tar alle kraftig avstand fra en avsindig manns handlinger, men det synes også farlig mange som gjensidig hisser hverandre opp til noe nær en lynsjemobbstemning. Har vi ikke kommet lenger enn dette?

Man har ennå ikke funnet alle som er antatt døde, og de pårørende og overlevende ungdommer er selvfølgelig i totalt sjokk. De er i en situasjon der det er totalt umulig å tenke klart og rasjonelt. Derfor behøver de hjelp av andre som kan klare nettopp dette. I en slik situasjon mener jeg vi må spørre oss selv om hvorfor vi skal ha sterkere meninger enn vi allerede har om personen Anders Behring Breivik? Fører det til noe godt å demonisere ham mer enn han allerede er? Vil vi hindre nye volds- og drapsorgier som dette, ved å late som ondskapen bare har kommet gjennom luften og inn i Behring Breivik? Helt uavhengig av hva som egentlig kan ha forårsaket dette ekstreme utslaget av fullstendig hensynsløs vold, gjøres mannen av mange til den inkarnerte ondskap. Det er det ingen grunn til et øyeblikk å tro at han er . Ingen mennesker er det.

Hva har skjedd?
Mennesker har bare en egen evne til å la seg forføre, om det så er av de mest absurde ideologier. Men dette er kun  mulig om omstendighetene rundt den som blir forført er av en art som gir ham/henne lite annet valg. I det minste at det ser slik ut for vedkommende. Mye av det som har kommet frem til nå tyder på at Behring Breivik gjennom år har blitt fullstendig forført inn i en intellektuell/analytisk galskap som i seg selv er svært skremmende. Den må ujt i lyset, og det oppnår vi ikke ved å skyve Behring Breivik enda lenger inn i mørket.

Jeg har sett tre interessante kronikker/artikler de siste dagene som peker i svært konstruktiv retning. Disse kan du lese her, her og her. Jeg er ikke enig i alt de skriver, men her er en refleksjon som er vel verd å få med seg.

Et felles poeng i alle tre er spørsmålstegn ved hvordan ekstreme ytringer  på mange vis har blitt tvunget i skjul i ett land som vårt. Alle tre spør de seg om dette har gått for langt? Personlig opplever jeg det svært befriende at fremtredende samfunnsdebattanter så kort tid etter den monumentale tragedien kan stille så reflekterte spørsmål som dette. Spesielt fordi det er så vidt utfordrende å kunne tenke klart etter noe som sjokkartet som Anders Behring Breivik og hans eventuelle medsammensvorne har gjort.

Ta hensyn til sorgen
Jeg bestemte meg nærmest umiddelbart for å legge debattpennen bort så lenge som mulig etter denne tragedien. Jeg har hatt en god del med mennesker i sjokk og sorg å gjøre, og man legger i en slik situasjon ikke sten til byrden for slike mennesker. Eksempelvis kan ville spekulasjoner, uansett om de senere skulle vise seg å stemme,  bli meget ekstrabelastende. Det bør vi alle tenke igjennom. Vi får tid nok og mulighet til på et senere tidspunkt å ta de debatter og gjerne undersøkelser som er nødvendig.

Men dette betyr ikke at man ikke kan forberede seg på en senere lærerik prosess, der spørsmål som hvorfor, hvordan, og hvem flere sto bak blir helt åpenbare spørsmål som må få sine svar. Svar som jeg personlig intenst ønsker at politiet på troverdig vis kan komme med. For det er ikke vanskelig å se mange så langt ubesvarte spørsmål. Men dem lar jeg fortsatt ligge.

Sterke mennesker
Jeg vil avslutningsvis nok en gang understreke hvor lite jeg synes om at folk drar seg ned på drapsmannens voldsnivå. Lynsjemobber står ikke for annet er intet annet enn det han selv står for. Virkelig sterke mennesker ser mennesket bak ondskapen, og forsøker å forstå hvordan en sønn, en venn ett menneske kan bli slik en drapsmaskin? Virkelige sterke mennesker stiller de virkelige vanskelige spørsmål, og tåler eventuelle virkelig vanskelige svar. Fordi sannheten er det eneste som kan lære oss hva vi behøver, for å sikre at dette ikke skal skje igjen. Er det ikke dette vi alle ønsker?