Gjesteskribent

This user hasn't shared any biographical information

Jim Rickards om de siste dagers valutahendelser i Kina

Her er to intervjuer med Jim Rickards hvor han snakker om de to siste dagers valutasvekkelse i Kina og hva dette betyr. Som Rickards sier har verden i flere år nå vært i en valutakrig hvor alle sloss om å svekke sin nasjonale valuta på bekostning av andre. Han mener den amerikanske sentralbanken med dette ikke vil kunne øke renten i høst og tror den amerikanske dollaren vil svekkes neste år. Samtidig ser han for seg at det vil komme flere svekkelser fra Kina. Han setter dagens situasjon i sammenheng med Kinas forhandling om å bli innlemmet i SDR-rammeverket, og sier at Kina vil bruke muligheten til valutaendring nå, før de neste år antas å bli med i SDR.

Link til videoer her og her.

Read the rest of this entry »

Peter Schiff om USAs økonomiske vekst og inflasjon

Her er et relativt nytt intervju med Peter Schiff hvor intervjueren stiller gode kritiske spørsmål om gull og argumentene for å kjøpe gull på grunn av høy inflasjon. For en gangs skyld klarer også Schiff å la være å avbryte sin «motstander» i tide og utide, og dermed blir intervjuet bra. Samtidig fikk intervjuet meg til å minnes noe jeg har skrevet om tidligere hva generelt angår økonomisk statistikk som f.eks. økonomisk vekst og inflasjon.

Schiff blir i intervjuet bl.a. stilt til vegg med sine tidligere uttalelser om at prisene i USA stiger mye selv om den offisielle statistikken tilsier noe annet. Til Schiffs forsvar, og som han selv påpeker, skal sies at han nok har rett i at en del av den offentlige statistikken undervurderer den reelle prisstigningen i landet. Det justeres for produktforbedringer, det sees bort fra energipriser, osv. Slik jeg ser det er alt hysteriet om deflasjon i media, fra økonomer og sentralbanker stort sett bare vås. At prisene på mat og energi faller er faktisk et gode for samfunnet, ikke et onde som man får inntrykk av når man hører disse folkene og institusjonene uttale seg. Når man f.eks. ser land som Sverige kutte rentene stadig lengre under nullpunktet og iverksetter pengetrykking og kjøp av statsobligasjoner fordi en statistikk (konsumprisindeksen) på et tidspunkt viser at prisene ikke stiger, så må man bare oppgitt riste på hodet og le. Det er fullstendig idioti. Ikke noe annet. Men som man sier: for en person med en hammer ser alt ut som en spiker.

På tidspunktet 9:17 ut i videoen kommer de inn på noe veldig interessant og som jeg har skrevet om før. Hvis statistikken som måler prisstigninger over lengre tid har underrapportert den reelle prisveksten i USA, betyr det at landet i realiteten har vært i en depresjon i mange år? På intervjuerens noe syrlige og sarkastiske spørsmål svarer Schiff: «[This recovery] has been manufactured by statistics that understate inflation and therefore overstate growth. We have been in a recession for the entirety of the Obama presidency. That is the truth.» I innlegget Tullett Prebon om USAs økonomi: I en depresjon siden 2000 skrev jeg bl.a.:

I en rapport fra Tullett Prebon utgitt i januar i år fremkommer det interessant informasjon om hvordan USAs (og mange andre vestlige lands) BNP sannsynligvis egentlig har utviklet seg de siste årene, hvis man hadde beregnet prisinflasjon på en annen måte. Tullet Prebon mener prisøkningene er undervurdert i de offisielle statistikkene. I følge Tullett Prebons beregninger har USA altså hatt en «almost permanent recession since 2000«. En resesjon siden 2000 betyr jo i praksis og per definisjon at de har hatt en depresjon på 12 år nå.

Hva som er reell økonomisk vekst disse årene er ikke godt å si. Egentlig er det ikke så veldig viktig heller. Måltallet for økonomisk vekst, brutto nasjonalprodukt («BNP») er veldig misvisende og dårlig. Naturkatastrofer og destruktive kriger fremstår som økonomisk vekst i slike statistikker, hvilket så klart bare er vås. BNP kan også endres ved et trylleslag, slik vi i fjor så skje her i Norge da BNP på grunn av endret beregningsmetode med ett ble 40 milliarder kroner større.

BNP-beregninger og inflasjonsstatistikk er slik jeg ser det veldig farlig, fordi det gjør at f.eks. sentralbanker og politikere nistirrer på disse tallene som i realiteten aldri kan gi et fullgodt bilde av noe som helst, og iverksetter tiltak som får enorme konsekvenser for folk, økonom og samfunn. Prisen på penger settes nært 0 og endatil lavere, det trykkes penger for å kjøpe gjeld som staten utsteder, det innføres krisepakker for å «redde økonomien» som fører til at noen grupper får masse penger på bekostning av andre, osv. Alt på grunn av disse fullstendig upresise statistikkene. For å gjenta meg selv: man må bare oppgitt riste på hodet og nesten le. Det er fullstendig idioti. Ikke bare er det idioti, men det er også trist for samfunnsutviklingen.

Økonomer og politikere liker å tro at økonomien og samfunnet kan beregnes og styres som et kontrollert laboratorieeksperiment. Iveren etter å anvende fysikkens metoder også innen økonomi er veldig sterk hos veldig mange. Få tar inn over seg at det er umulig å gjøre dette med presisjon. Man kan med høy nøyaktighet måle hvor langt en stein vil trille hvis man kaster den med en gitt kraft bortover langs bakken, men man kan ikke nøyaktig beregne hvordan et helt samfunn (m.a.o. en økonomi) f.eks. vil reagere på at prisen på penger settes nær null eller hva BNP, oljeprisen eller boligpriser vil bli neste år. Svært få økonomer tar dette skikkelig inn over seg.

Vi lever i en kaosverden uten konstante faktorer. For å sitere Ludwig von Mises: «Economics is not…»quantitative.» It is not quantitative and does not measure because there are no constants. (…) In the mathematical treatment of physics the distinction between constants and variables makes sense; it is essential in every instance of technological computation. In economics there are no constant relations between various magnitudes.» I forlengelsen av dette er et sitat fra Murray Rothbard relevant: «Econometricshas failed to discover a single constant in human historyAnd given the ever-changing conditions of human will, knowledge, and values and the differences among men, it is inconceivable that econometrics can ever do so.» Avslutningsvis er et sitat fra den anerkjente fysikeren Richard Feynman passende og noe mang en økonom bør tenke litt ekstra over: «Imagine how much harder physics would be if electrons had feelings!»

Read the rest of this entry »

Alt i en tegning: Sentralbank, pengepolitikk, bankvesen og folk flest

Jeg kom over en tegning på Twitter som jeg synes var meget god. Slik jeg ser det illustrerer den på en glimrende måte forholdet mellom sentralbankene, pengepolitikken, banksystemet og vanlige folk.

Sentralbankene ble opprinnelig etablert av folk fra banksystemet. I USA var det f.eks. bankfolk fra New York som tok initiativet til opprettelsen av Federal Reserve. Hvem er det som reddes når det oppstår finanskriser? Jo, bankvesenet. Hvorfor kuttes renter når økonomien skranter? Jo, for å få folk til å låne mer av bankene. Hvem vinner på inflasjonen? Jo, de mest bemidlede. Hvem taper på inflasjonen? Jo, de fattige og middelklassen.

Hvem har egentlig mest makt i samfunnet vårt? De med virkelig stor påvirkningskraft på samfunnsutviklingen er de som kan kontrollere pengeproduksjonen i samfunnet. Og hvem er dette? Jo, bankvesenet.

Hvorfor er det ingen økonomer som snakker om dette? Vel, i den grad de ikke rett og slett er uvitende, så har de kanskje til dels en agenda. Bankvesenet er avhengig av sentralbankene for å ha en kontinuerlig lønnsomhet og for å ha livreddende institusjon som står klar til å redde de hvis ting blir skikkelig ille. Det er som kjent sjelden lurt å bite hånden som mater deg. Et sitat fra den kjente økonomen Paul Krugman sier sitt om hvorfor så få økonomer snakker om sentralbankene eller pengesystemet: «Never touch the money system! (…) You are killing yourself academically if you touch the money system!«

Read the rest of this entry »

En investors største problem er tålmodighet

For mange uten særlig innsikt i investering fremstår matematikk og regnskapsforståelse som de største utfordringene for å kunne gjøre gode investeringer. Sannheten er at man faktisk ikke trenger kunne særlig mer matematikk enn det helt grunnleggende for å vurdere en investering. Litt regnskapkunnskap kommer godt med, men heller ikke dette er det viktigste. Det viktigste er en følelse som er (eller ikke er) i kroppen vår. En investors største problem er tålmodighet.

Fondsforvalteren Fidelity gjorde visstnok en gang en undersøkelse på hvilke av deres kunder det var som hadde oppnådd de beste resultatene over lang tid. Resultatet viste at det var kunder som hadde glemt av sin konto som hadde den beste avkastningen på sine investeringer. Altså, personer som ikke hadde gjort noen endringer i sine porteføljer gjorde det best. Årsaken til dette er bl.a. at disse personene ikke påløp transaksjonskostnader og ei heller kjøpte og solgte i tide og utide på feil tidspunkt.

For nær sagt alle som investerer så er følelsen av å sitte på kontanter nesten ulidelig. Man ønsker å kjøpe aksjer og andre eiendeler istedenfor å ha penger i banken. Penger i banken føles som et tapsprosjekt, spesielt hvis og når man ser andre investorer rundt seg tjene penger i markedet. Svært mange velger derfor å heller gjøre dyre og dårlige investeringer enn å spare penger og ha de i bakhånd til bedre muligheter ev. oppstår i fremtiden.

Problemet for disse investorene er at den dagen markedet faller og investeringsmulighetene blir bedre så har de ikke penger tilgjengelig for å utnytte seg av dette. De sitter låst med alle sine verdier plassert i markedet og må sitte stille og se på mens verdiene deres fluktuerer. Gode investeringsmuligheter går tapt. Deres tidligere utålmodighet får dermed sin pris i form av lavere avkastning på lang sikt. Og husk, det er resultatene på lang sikt som er de viktige og bærekraftige.

Noen ord fra superinvestoren Warren Buffett passer her godt. I hans aksjonærbrev til eierne av Berkshire Hathaway i 1996 skrev han bl.a. følgende om det å ikke kjøpe og selge verdipapirer i tide og utide, men heller å sitte stille med hva man eier:

Our portfolio shows little change: We continue to make more money when snoring than when active.

Inactivity strikes us as intelligent behavior. Neither we nor most business managers would dream of feverishly trading highly-profitable subsidiaries because a small move in the Federal Reserve’s discount rate was predicted or because some Wall Street pundit had reversed his views on the market. Why, then, should we behave differently with our minority positions in wonderful businesses? The art of investing in public companies successfully is little different from the art of successfully acquiring subsidiaries. In each case you simply want to acquire, at a sensible price, a business with excellent economics and able, honest management. Thereafter, you need only monitor whether these qualities are being preserved.

Når det gjelder viktigheten av å heller spare penger i banken enn å for enhver pris bruke de på lite attraktive investeringer så kan vi ta lærdom fra noen ord fra en annen superinvestor, Seth Klarman. I sitt brev til sine kunder for året 2004 skrev han bl.a. følgende:

Investors must choose between two alternatives. One is to hold stocks and bonds at the historically high prices that prevail in today’s markets, locking in what would traditionally have been sub-par returns. (…) The alternative is to remain liquid, defy the steady drumbeat of performance pressures, and wait for the prices of at least some securities to drop. 

While we have strong suspicions, it cannot be said with certainty which path will prove wisest. What is clear is that just about everyone will choose the former one. Those in the investment business compete on the basis of short-term, relative (not absolute) investment performance, and prefer to follow the herd (at the price of assured mediocrity) rather than stand apart (risking severe underperformance). 

Most investors would make the same choice. Human beings are only endowed with so much patience, after all. Few are able to look past near-term returns, and today anything appears to offer better returns than cash. Also, given their relative-performance-oriented, competitive nature, investors loathe the possibility of underperformance that comes from sitting on the sidelines; they find it better to be in the game (unless, of course, the market drops). Most significantly, they remain highly skewed toward the greed end (how much can you make?) and away from the fear end (how much can you lose?) of the spectrum of investor emotions. 

We prefer the risk of lost opportunity to that of lost capital… As we said last year, why should the immediate opportunity set be the only one considered, when tomorrow’s may well be considerably more fertile than today’s.

Så, oppsummert, din største utfordring som en investor er å være tålmodig. Både i etterkant av at du har gjort dine investeringer når du fristes til å selge de igjen straks markedet går litt dårlig, og i tilfeller der du sitter med penger tilgjengelig og føler en trang til å plassere de i markedet for enhver pris fordi du føler bankinnskudd gir elendig avkastning. Tålmodighet er nøkkelen. Det er dessverre særdeles vanskelig for folk å tilegne seg slik tålmodighet. Det er mye enklere sagt enn gjort. Derfor ender den jevne investors resultater over tid opp som kan sees av grafen under: dårlig.

Read the rest of this entry »

Kina offentliggjør sin gullbeholdning og forhandler med IMF

For noen dager siden offentliggjorde den kinesiske sentralbanken hvor mye gull den har. Dette er første gang siden 2009 de kommer med slik informasjon, og det er noe mange har ventet på med store forventninger. Flere personer som er sterk i troen på at gullprisen skal stige fremover har forventet at det nye beholdningstallet skulle være veldig stort og flere ganger hva sentralbanken hadde i 2009. Realiteten viste seg å være noe annerledes. Fra å ha 1054 tonn gull i 2009 har banken nå visstnok 1658 tonn.

Denne økningen på 60% var nok for mange sen skuffelse. Dette er typisk personer som setter sin lit til at gullprisen skal skyte i været når verden får vite at Kina har kjøpt masse gull i det skjulte. Disse folkene mener nok derfor nå at sentralbanken lyver om hva den har, og at den i realiteten har mye mer.
Selv har jeg ikke så sterke følelser rundt dette, selv om jeg ikke tviler på at tallet i virkeligheten er større enn hva de nå sier. For alt vi vet har de 2-3 ganger hva de nå sier. Men man skal huske på at mengden gull i Kina ikke ene og alene er hva sentralbanken har. I følge Koos Jansen i Bullionstar (en person som følger gullmarkedet i Kina meget tett) er den totale mengden gull i Kina nærmere 14 000 tonn, hvor det aller meste er i private hender.

Koos Jansen og flere andre setter sentralbankens offentliggjøring av gullbeholdningen i sammenheng med at Kina forhandler om å bli innlemmet i det internasjonale pengefondet («IMF») sitt system med såkalte Special Drawing Rights («SDR»). Offentliggjøring av gullbeholdningen er en del av forberedelsene til dette, og det kan ligge mange strategiske vurderinger bak det som skjer. Det er fem år siden sist IMF vurderte SDR-strukturen, og i år er det på nytt tid for en vurdering. Kina har målrettet forberedt seg på dette.

SDR er i praksis IMFs egen type penger som ble opprettet i 1969. Dette er ikke penger man har i lommeboken eller på kontoen sin, men som brukes for mye større ting og oppgjør land i mellom. Økonomen Jim Rickards har en teori om at SDR i fremtiden vil brukes for f.eks. handel av olje, som benevnelse for regnskapene til verdens største selskaper, osv. En SDR defineres som en miks av de største valutaene i verden, men har på lik linje med alle andre valutaer ikke noen reelle underliggende verdier. Verdien på en SDR beregnes ved å se hen til denne miksen av valutaer. Visstnok trykket IMF opp SDR tilsvarende en verdi rundt 100 milliarder amerikanske dollar under finanskrisen, hvor bl.a. Ungarn mottok en del som de solgte videre til Kina med oppgjør i dollar som de igjen vekslet over i sveitsiske franc for å gjøre opp store valutalån. Se foredraget med Jim Rickards under hvor han snakker om disse tingene (rundt 30 minutter ut i videoen).

Offentliggjøringen av den kinesiske sentralbankens gullbeholdning, forhandlingene mellom Kina og IMF, Kinas forestående innlemmelse i SDR-rammeverket, opprettelsen av infrastrukturbanker og valutafond i BRIC-samarbeidet, osv. Alt henger nok sammen. For å løfte blikket og se de lange linjene, så kan kanskje noen ord fra den avdøde økonomen Murray Rothbard være på sin plass. Fra boken What Has Government Done To Our Money (som til tross for omtalen av en felleseuropeisk valuta faktisk ble skrevet mange år før opprettelsen av Euroen) kan vi lese følgende:

Unfortunately, the classical gold standard lies forgotten, and the ultimate goal of most American and world leaders is the old Keynesian vision of a one world fiat paper standard, a new currency unit issued by a World Reserve Bank (WRB). Whether the new currency be termed “the bancor” (offered by Keynes), the “unita” (proposed by World War II United States Treasury offi cial Harry Dexter White), or the “phoenix” (suggested by The Economist) is unimportant. The vital point is that such an international paper currency, while indeed free of balance of payments crises since the WRB could issue as much bancors as it wished and supply them to its country of choice, would provide for an open channel for unlimited world-wide inflation, unchecked by either balance-of-payments crises or by declines in exchange rates. The WRB would then be the all-powerful determinant of the world’s money supply and its national distribution. The WRB could and would subject the world to what it believes will be a wisely-controlled inflation. Unfortunately, there would then be nothing standing in the way of the unimaginably catastrophic economic holocaust of world-wide runaway inflation, nothing, that is, except the dubious capacity of the WRB to fine-tune the world economy.

The militant drive for a European paper currency issued by a European Central Bank seems on the verge of success. This goal is being sold to the gullible public by the fallacious claim that a free-trade European Economic Community (EEC) necessarily requires an overarching European bureaucracy, a uniformity of taxation throughout the EEC, and, in particular, European Central Bank and paper unit. Once that is achieved, closer coordination with the Federal Reserve and other major Central Banks will follow immediately. And then, could a World Central Bank be far behind? Short of that ultimate goal, however, we may soon be plunged into yet another Bretton Woods, with all the attendant crises of the balance of payments and Gresham’s Law that follow from fixed exchange rates in a world of fiat moneys. 

Jeg avslutter på samme måte som jeg gjorde i innlegget En verdensomspennende sentralbank og pengeenhet – rykker vi stadig nærmere? fra 2012:

Det er nok enda noen år til dette vil inntreffe, men kriser som den vi er inne i nå er utmerkede anledninger for sinnsyke politikere og økonomer til å gjennomføre sine ønskedrømmer. Vi kommer etterhvert til et punkt i krisen hvor panikken vil råde, og folk vil favne etter halmstrå. Da vil disse politikerne og økonomene komme med sine «eminente løsninger» som innebærer en verdensomspennende sentralbank og pengeenhet, og folk vil svelge deres svada og løgner uten så mye som å blunke.

Bare vent og se. Debatten om dette kommer til å tilta utover i dette tiåret. Dessverre.

Read the rest of this entry »

Intervju med Jim Rogers

Her er et lengre intervju med investoren Jim Rogers som kan være verdt å lytte til. Sammen med Chris Martenson går Rogers gjennom en rekke dagsaktuelle temaer, og deler sine tanker om markedene.

Rogers ser for seg at vi i løpet av de neste to årene vil oppleve store problemer i finansmarkedene. Han tror dette vil bli en veldig alvorlig situasjon hvor sentralbankene ikke lenger vil lykkes med sine tiltak. Som et alternativt scenario ser han for seg at den neste nedturen i markedene vil «fikses» av sentralbankene, og at man vil se markedene igjen stige frem mot tidlig på 2020-tallet, hvorpå den virkelig store nedturen og mistilliten til sentralbankene vil manifestere seg.

Rogers har lenge investert i og fortsetter å investere i japanske aksjer fordi han tror landets demografi og gjeldsvekst, sammen med sentralbankens svært aggressive pengetrykkingpolitikk, vil legge grunnlaget for en videre svekkelse av landets valuta og en økning i verdsettelsen av finansielle aktiva. Det er nå ca. 25 år siden Japan sist hadde en stor boble i sine finansmarkeder, og Rogers ser det som mulig at Japan kan være i ferd med å bygge opp en ny boble.

Gull er fortsatt ikke noe Rogers plasserer pengene sine i, da han mistenker at gullprisen kan komme enda lengre ned fremover, på hvilket tidspunkt han håper han klarer å kjøpe. (Det at han sier «håper» sier meg noe om Rogers sin selvinnsikt. Det er nemlig svært lett i rolige stunder å si at hvis markedet kollapser så skal man investere, men når man sitter midt i et kraftig fallende marked så er det mye vanskeligere å faktisk gjøre det.)

For øvrig snakker Rogers om Russland, amerikanske dollar, kinesiske aksjer, oljeprisen, og mer til. Her er noe for enhver.

Read the rest of this entry »

Page 300 of 305:« First« 297 298 299 300 301 302 303 »Last »
This site uses cookies. Find out more about this site’s cookies.