Fortell dine venner også! Del her:-)
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
DAVOS/SWITZERLAND, 27JAN10 - George Soros, Cha...

DAVOS/SWITZERLAND, 27JAN10 – George Soros, Chairman, Soros Fund Management, USA, captured during the session ‘Rebuilding Economics’ of the Annual Meeting 2010 of the World Economic Forum in Davos, Switzerland, January 27, 2010 at the Congress Centre. (Photo credit: Wikipedia)


En George Soros finansiert organisasjon ser ut til å ha minst en hjelpende hånd på rattet i nær sagt alle de internasjonale kriser jeg har sett de siste årene. Hvilket inkluderer møter mellom verdens finanstopper, for å fikse finanssystemet. Samtidig er han sentral i International Crisis Group, en organisasjon som skal være premissgiver for internasjonal kriseløsning. Men hva er hans egentlige motiv? Hvorfor kan det se ut til at han både skaper problemer og leverer løsninger?

La meg si med en gang at jeg ikke har noe fasitsvar på hva Soros vil. Han synes å være en meget kompleks og forretningsmessig brutal mann, som gjennom rå valutatrading ikke tar fem cent for å sende ett land og dets folk ut i økonomisk krise. Bare spør Storbritannia, der Soros og hans kolleger i 1992 tvang England til på trekke pundet ut av den europeiske valtuakurven.

Soros har siden ungdomtiden alltid gjort som han vil. Han har overfor det amerikanske TV-programmet «60 Minutes» innrømmet at han som veldig ung på slutten av annen verdenskrig på vegne av tyskerne var aktiv i tømme medjøder for alt hva de eide. Og han kjørte som nevnt England finansielt i senk gjennom megabrutal valutahandel.

Finanskriser er moro
Man kan derfor spørre om hva som er forskjell på hjelpende og konfliktskapende hånd når det gjelder George Soros? Det gjør i hvert fall økonomen og skribenten Paul Krugman, som i New York Times har skrevet at det finnes investorer som gjerne utløser alvorlige finanskriser bare fordi de synes det er moro og for deres egen profitts skyld.

Dialektikk
Og her er jeg ved poenget med den lille artikkelen. Viktigere enn George Soros er prinsippet han og de aller fleste på hans nivå synes å jobbe etter, Skap problemet, lever løsningen. Dette dialektiske trikset er egentlig helt fra de greske filosofenes tid, med Platon i spissen. Det var en måte å argumentere for å løse uenighet på. Men det er også en måte å tenke forandrings- og utviklingsprosesser på, og det er dette jeg mener mange av oss svært kraftig undervurderer betydningen av når vi diskuterer utviklingen i verden.

Løsning i midten
Spesielt undrer det meg hvor lite det synes som politisk venstreradikale innser at andre i praksis synes å ha trukket dialektikken vesentlig lengre enn hva selv de har? Spesielt denne verdens pengemakt, som uten å blunke gjerne finansierer begge sider i en konflikt. Målet er selvfølgelig å sikre at uansett hvem som taper så vinner banken. Og det gjør den ved bevisst å satse på begge de stridende parter, og spille på deres kampånd og behov for vinne. I dette spenningsfeltet kan en dyktig finansinstitusjon få det som den vil, fordi de fra midten i en konfliktkan manipulere og spille på begge de stridene parter. slik at resultatet av konflikten blir at banken får det som den vil.

Konflikt skaper endring
Med dette som bakgrunn er det neppe vanskelig å se hvor lønnsomt det kan være når en maktstruktur ønsker noe som tjener dem selv, og derfor skaper en konflikt rundt dette, der man støtter begge sider? Veldig lite på makronivå i denne verden blir endret uten at det har vært en konflikt som tvinger endringen frem. Tar man grep og skaper konflikten selv gjennom å sette to parter opp mot hverandre, vil man kunne skjule egen rolle. Har man skjult egen rolle kan man selv komme med løsningen, og få full internasjonal kreditt for denne.

Islam/kristendom
Er det f.eks. umulig at noen har sett seg tjent med å fyre godt under konflikten mellom kristendom og islam? At det er svært mye penger å tjene på denne konflikten er hevet over en hver tvil. Og knekker de to religionene sin «moralske nakke» i denne kampen, og dermed blir helt kraftløse, blir det kanskje mye større plass til andre på den åndelige arenaen? Jeg bare våger meg på litt høyttenking, for å få frem hva som egentlig er mulig om man tenker: Skap problemet, lever løsningen.

Personlig har jeg alltid dette tankesettet bakhodet når jeg følger med på verdensbegivenhetene. Min erfaring er at det er veldig vanskelig å forstå noe som helst uten at man tenker i disse baner. Mange av mine artikler her på «State Of Globe» vil vel kanskje være en indikator på om dette tankesettet har virket etter hensikten?

 

 

 

Enhanced by Zemanta